Foto: Privat
Mennesket er, av natur, et politisk vesen. Vi bærer to edle mål: å bevare livet og å leve med verdighet. Ofte kommer trygghet og selvrespekt i konflikt. Mange velger å ofre verdighet for å overleve, eller motsatt: ofre livet for å bevare æren.
De som velger selvrespekten fremfor livet, får ofte vår beundring, for de har nådd det høyeste målet: menneskelig verdighet. Verdighet kan variere fra person til person, men dens reneste form er evnen til å utøve fri vilje. Frihet betyr retten til å velge – uten den finnes ingen frihet.
I mange arabiske land er frihet vanskelig å forene med hverdagen. Samfunn oppdrar barn til blind applaus fremfor kritisk tenkning, til stillhet og frykt fremfor motstand, og til lydighet fremfor opprør. Med den arabiske våren ble migrasjon en form for protest.
Migrasjon nødvendig for utvikling
Tidligere var det kanskje en drøm om materiell suksess, men for mange ble disse målene hindringer. Ungdom som ikke kunne uttrykke frustrasjon over korrupsjon og hykleri, så migrasjon som eneste vei. I dag er migrasjon en nødvendighet – en del av moderne erfaring og menneskelig historie. Migrasjonen har også vist at det arabiske individet kan – og er i stand til – å leve i samfunn som er langt mer utviklet enn de arabiske statene.
I dag er migrasjon en nødvendighet – en del av moderne erfaring og menneskelig historie.
Migrasjon har blitt et rop mot hele det arabiske samfunnet – fra havet til Gulfen. Den er et rop mot tyranniske regimer som gjennom fengsler, stridsvogner og kampfly knuser sitt eget folk. De som krever frihet, blir ofte etterlyst, forfulgt, fengslet eller drept.
For mange finnes ingen utvei annet enn å migrere til land langt fra kultur, vaner og tradisjoner. Spørsmålet blir: skal vi ofre livet, eller ofre selvrespekten? Ofte blir løsningen å risikere livet for å bevare det som gjenstår av menneskelig verdighet.
Noen få har flaks – de som får migrere under beskyttelse av organisasjoner som PEN eller ICORN. Å redde kunstnere og forfattere er en av de mest noble oppgavene disse organisasjonene utfører. Men redder de virkelig de som trenger det mest, eller de som er enklest å presentere for et vestlig publikum?
Skjev utvelgelse
Basert på egen erfaring ser jeg at utvelgelse ofte skjer selektivt. Jeg skriver dette ikke bare som observatør, men som en som har stått tett på virkeligheten. Jeg har møtt arabiske kunstnere og poeter som lever under reell trussel – ikke på grunn av voldshandlinger, men på grunn av sine ord. Noen av dem flyktet fra Egypt, hvor deres kunst ble møtt med sensur og forfølgelse.
Etter flukten søkte de trygghet i Europa, men havnet i stedet i tyrkiske fengsler – fanget mellom to regimer som begge undertrykker ytringsfriheten. ICORN har selv bekreftet at disse sakene eksisterer, og at det finnes åpne filer som venter på vertskapsbyer – også i Norge.
Likevel blir disse kunstnerne stående i limbo, fordi de ikke passer inn i de ideologiske narrativene som ofte styrer utvelgelsen. De er verken ateister eller LHBTQ-personer, og dermed blir deres behov for beskyttelse mindre synlig – og mindre prioritert. Når redningen blir et spørsmål om identitet, mister vi det universelle i kampen for frihet.
Umulig valg
I den internasjonale politiske virkeligheten kan ikke kunst skilles fra politikk. Utvelgelsesprosessen setter kunstnere i en umulig posisjon: skal de ofre prinsipper for å finne tilflukt, eller insistere på sitt standpunkt og risikere livet?
Lidelsen av undertrykkelse rammer alle – ikke bare noen få. Sannheten forblir uklar uten reelt tilsyn med utvelgelses- og redningsarbeidet. Derfor må vi kreve større åpenhet og ansvarlighet fra de som støtter disse organisasjonene årlig.
Verdighet og frihet er ikke luksus – det er ukrenkelige rettigheter for alle mennesker. Migrasjon er ikke bare en fysisk reise, men en kontinuerlig kamp for å bevare seg selv og sin verdighet i møte med urett.
Internasjonale organisasjoner må sette menneskelig rettferdighet foran alle andre hensyn og redde alle kunstnere og journalister som står i fare – ikke bare de som passer inn i en agenda. Spørsmålet gjenstår: vil vi forbli tause foran uretten, eller vil vi handle for å bekrefte at retten til liv og verdighet ikke kan reduseres? Når redningen blir et spørsmål om identitet, faller selve meningen med frihet sammen – rett foran øynene våre.
