Foto: Pixabay
Drapet på den amerikanske debattanten Charlie Kirk omtales i norske medier som et angrep på ytringsfriheten. Og det er det. Drap skal aldri forsvares, og uansett hvem som rammes, må slike handlinger etterforskes grundig og rettsforfølges. Men vi bør samtidig stille spørsmålet: Hvorfor er det først når høyprofilerte stemmer i Vesten rammes, at ytringsfriheten løftes til en universell verdi?
Når noen liv teller mer enn andre
2024 ble det dødeligste året noensinne for journalister, ifølge Committee to Protect Journalists: 124 journalister og medie-arbeidere ble drept. Over 85 av disse i Gaza, som følge av Israels krigføring. I Colombia ble presidentkandidaten Miguel Uribe Turbay skutt under et valgarrangement i juni i år, og døde to måneder senere av skadene. I Storbritannia ble parlamentsmedlemmet Jo Cox drept i 2016 av en høyreekstremist. Slike hendelser viser at politisk vold ikke er et fjernt fenomen, men en realitet som rammer både i Sør og i Europa.
Likevel ser vi en skjevhet: Når en høyreekstrem debattant i USA myrdes, blir det en verdensnyhet og en symbolkamp for ytringsfriheten. Når palestinske journalister, kvinnerettighetsforkjempere eller helsearbeidere drepes, omtales det ofte som en “konsekvens av konflikt” eller en lokal hendelse.
Ytringsfrihet er ikke et frikort
Ytringsfrihet betyr at ingen skal drepes for sine meninger. Men det betyr ikke at alle ytringer skal gis ubegrenset plass i offentligheten. Historien har vist oss hvordan sterke talere kan bruke retorikk til å spre hat og undergrave demokratiet: Hitler og Mussolini – og i nyere tid Donald Trump, Putin og Benjamin Netanyahu.
Alle ytringer skal gis ubegrenset plass i offentligheten
Skal vi da åpne mikrofonen for Anders Behring Breivik, i ytringsfrihetens navn? Selvfølgelig ikke. Vi forstår instinktivt at enkelte ytringer ikke kan gis legitime plattformer, fordi de representerer en direkte trussel mot demokratiet.
Grenser og ansvar
Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan vi reagerer når noen blir drept for sine meninger, men også hvilke stemmer vi velger å løfte fram som symboler på frihet. Ytringsfriheten må forsvares, men den kan ikke misbrukes som skjold for ekstremisme, vold eller grove folkerettsbrudd. Når ytringsfrihet brukes til å legitimere krigsforbrytelser, som vi ser i Gaza, må vi våge å si at grensen er nådd.
Alle drap på mennesker som ytrer seg offentlig er uakseptable, og må møtes med rettsstatens fulle kraft. Samtidig må vi være ærlige: Ytringsfrihet handler ikke bare om retten til å tale, men også om ansvaret som følger med. Vi må slutte å løfte ekstreme talere til symboler på frihet, når de bruker sin posisjon til å svekke andres.
