Foto: Elin Eike Worren
Hun bruker begrepet som et skremsel, men glemmer å si noe om de reelle årsakene. For sannheten er at den faren vi står overfor i Norge i dag minner mer om Colombia på 1970-tallet enn om Sverige i dag.
Jeg vokste opp i Colombia på den tiden. Jeg så hvordan narkotikaøkonomien infiltrerte sivilsamfunnet. Naboer uten fast jobb fikk plutselig sportsbiler. Kamerater begynte å ta med pistoler på skolen. Ingen kalte det «svenske tilstander». Det var rett og slett en stat som hadde trukket seg unna, en ulikhet som vokste, og narkopenger som tok over lokalsamfunn.
FrPs retorikk minner meg om hvordan Pablo Escobar ble dyrket i Medellín og Paisa-regionen. Selv når volden ødela liv, ble han for mange et symbol på klassereise og makt. Netflix-serien Narcos har forsterket denne mytologien, der narkokartellene fremstår både brutale og glamorøse. På samme måte gjør FrP «svenske tilstander» til et politisk show – et bilde som vekker følelser, men som dekker over de virkelige årsakene: ulikhet, privatisering og narkopenger som undergraver fellesskapet.
I Sverige har kombinasjonen av segregerte boligområder, økende ulikhet og narkotikahandel bidratt til gjengvold. I Norge ser vi de første tegnene på det samme: organisert kriminalitet tester grenser, og narkopenger begynner å infiltrere økonomien.
Å rope «svenske tilstander» gir raske overskrifter. Men det bringer oss ikke nærmere løsninger. Hvis vi virkelig vil unngå både svenske og colombianske tilstander, må vi styrke fellesskapet, bygge ned ulikhetene og føre en politikk som angriper de økonomiske strukturene kriminaliteten lever av.
