Når feil folk betaler prisen for andres forbrytelser

Hva om verdenssamfunnet etter andre verdenskrig hadde valgt en annen vei?

Hva om soningen for Europas forbrytelser mot jødene ikke hadde blitt lagt på et annet kontinent, men på europeisk jord – der grusomhetene faktisk fant sted?

Ville verden i dag sett annerledes ut?

Etter Holocaust sto Europa overfor et moralsk dilemma: Hvordan kunne man gjøre opp for det ufattelige som hadde skjedd?

Svaret ble opprettelsen av staten Israel, men ikke i Europa.

I stedet ble Palestina, et land som ikke hadde deltatt i krigen, gjort til arena for stormaktenes skyldfølelse og politiske bekvemmelighet.

Selv om dette aldri ble foreslått, er det verdt å spørre hva som kunne skjedd om en jødisk stat hadde blitt etablert i hjertet av Europa – i grenseregionen mellom Tyskland, Østerrike og Italia, nær Sveits.

Der kunne et nytt hjem blitt bygget på ruinene av fascismen, beskyttet av demokratier som hadde overlevd den.

En slik løsning ville ha symbolisert ekte soning – ikke eksport av skyld.

Den ville minnet Europa om hva hat og nasjonalisme førte til, og gitt jødene trygghet og verdighet i en gjenreist, demokratisk verdensdel.

I stedet ble prisen betalt av et annet folk, i en annen verdensdel.

Palestinerne ble ofre for Europas moralske unnvikelse.

Mange vil innvende at det var jødene selv, gjennom sionistbevegelsen, som ønsket å vende tilbake til det historiske Palestina – landet de betraktet som sitt opprinnelige hjem.

Men selv om ønsket om tilbakekomst har dype røtter, burde moral og etikk etter krigens grusomheter ha veid tyngre.

Etter Holocaust burde verdenssamfunnet ha forstått at lidelse ikke kan sones med ny undertrykkelse, og at en ny stat ikke kan bygges på et annet folks tap – selv under britisk mandatstyre.

FN-resolusjon 181 fra 1947 anbefalte deling av området i en jødisk og en arabisk stat, men uten at lokalbefolkningen ble hørt.

Det la grunnlaget for konflikt snarere enn forsoning.

Denne forskyvningen – at Europas ansvar ble flyttet til Midtøsten – ble et forvarsel om hvordan stormakter håndterer skyld.

De flytter konsekvensene av egne feil til andre kontinenter, andre folk og andre tider.

De tegner nye grenser som om moral kunne forvaltes geografisk.

I dag er debatten om Israel og Palestina blitt så betent at mange vegrer seg for å snakke.

I Europa – også i Norge – lever jødiske og palestinske miljøer med frykt, sorg og mistillit.

Begge folkegrupper bærer arrene fra en konflikt som startet lenge før dagens generasjoner, men som fortsatt deles av oss alle gjennom stillheten.

Det er nettopp derfor vi må våge å snakke om Europas ansvar – ikke for å peke ut skyldige, men for å forstå hvordan historiske feil fortsetter å skape lidelse i nåtiden.

Fra Palestina til Ukraina, fra Kongo til Amazonas – kampen om land og ressurser handler sjelden om folkenes vilje.

Den handler om stormaktenes behov for kontroll og ansvarsfraskrivelse.

Kanskje er det derfor vi fortsatt ser nye grenser tegnes med gamle feil.

For når de som begikk forbrytelsene slipper å ta ansvaret selv, er det alltid noen andre som må leve med konsekvensene.