Hver tredje time henger staten Iran et menneske. Dette er ikke lenger en juridisk straff – det er et våpen for å spre frykt.
Latest posts by Reza Sharifi Bokani (see all)
I oktober og november ble minst 365 innsatte henrettet, og blant dem var 11 kvinner. Siden januar har over 1 500 mennesker mistet livet i iranske fengsler – det høyeste antallet henrettelser på ett år i landets moderne historie. Iran er nå, etter Kina, verdens mest henrettende stat.
Blant de drepte finner vi et stort antall fra etniske minoriteter: kurdere, balutsjere, arabere og afghanere. Rundt 200 kurdiske fanger er drept hittil i år. Dette er ikke rettferdighet – det er en massakre.
Etter den tolv dager lange krigen mellom Iran og Israel har henrettelsene økt dramatisk. Regimet frykter folkelige protester og økonomisk kollaps, og bruker galgen som et middel til å kvele enhver sosial bevegelse. Dødsstraff har blitt statens språk for undertrykkelse.
Dette er ikke nytt. Sommeren 1988 ble tusenvis av politiske fanger henrettet i hemmelighet. Mange familier vet fortsatt ikke hvor barna deres ligger begravet. Disse sårene er kollektive – et helt samfunn som ikke får puste fritt.
I dag lever tusenvis av fanger i konstant frykt. Hver natt venter de på lyden som varsler at nå er det deres tur. Mange henrettelser skjer rett etter morgenbønnen. Fangene gråter stille før de sovner, og puster lettet ut ved soloppgang – fordi de fortsatt lever.
Men motstand finnes. I 59 fengsler går både politiske og vanlige fanger til sultestreik hver tirsdag. Familier samles utenfor fengslene og roper «Nei til dødsstraff». Denne bevegelsen kalles «Tirsdager mot dødsstraff».
Når henrettelser blir daglig rutine, lærer samfunnet å venne seg til døden. Det er den egentlige døden i Iran – en død der mennesket fortsatt lever, men ikke lenger føler.
Spørsmålet er: Hvor lenge skal verden være tilskuer?
Europeiske regjeringer og internasjonale institusjoner må bruke sin diplomatiske kraft for å stanse denne dødsmaskinen. Fortsatte henrettelser er forbrytelser mot menneskeheten og internasjonalt press kan bremse tempoet og redde liv.
Europeiske regjeringer og internasjonale institusjoner må bruke sin diplomatiske kraft for å stanse denne dødsmaskinen. Fortsatte henrettelser er forbrytelser mot menneskeheten og internasjonalt press kan bremse tempoet og redde liv.
Tiden er inne. Iran må forstå at galgen ikke kan være statens svar på krise. Dødsstraff dreper ikke bare mennesker – den dreper håpet om frihet.
Om forfatteren:
Reza Sharifi Bokani, kommer fra Kurdistan i Iran og har arbeidet med menneskerettighetssituasjonen i Iran i over tjue år. På grunn av dette arbeidet ble han fengslet i fire år og utsatt for tortur og hard behandling i iranske fengsler.
I 2022 kom han til Norge og Oslo som en ICORN City of Refuge (Fribyforfatter). Nå arbeider han som menneskerettighetsforsker, med hovedfokus på dødsstraff og henrettelser i Iran. Hans undersøkelser og rapporter publiseres gjennom det internasjonale mediet til Human Rights Organization i Iran, basert i Oslo.
