Som forklaring på hvorfor jenter blir kjønnslemlestet før de når puberteten, blir det ofte gitt kontroll av seksualitet, jomfruelighet og familens ære som grunn. Blant noen blir kjønnslemlestelse type 1 og 2 betegnet som sunni, men hva sier egentlig religiøse ledere om praksisen som er utbredt i flere kristne og muslimske land?
Vi har spurt Den Etiopiske Ortodokse Kirke og Islamsk Råd Norge om dette.
bibelen lærer at mennesket er skapt i Guds bilde og at menneskekroppen er hellig (1. Mosebok 1:27)
Den Etiopiske Ortodokse Kirke i Norge
Står det noe om kvinnelig kjønnslemlestelse i Bibelen eller i andre teologiske skrifter?
– Kvinnelig kjønnslemlestelse er ikke omtalt i Bibelen og er heller ikke en del av læren til Den etiopiske ortodokse Tewahedo-kirken. Den hellige skrift lærer at mennesket er skapt i Guds bilde og at menneskekroppen er hellig (1. Mosebok 1:27).
Det finnes ingen bibelsk tekst som støtter eller oppmuntrer til praksisen med kvinnelig kjønnslemlestelse. Av denne grunn anser ikke kirken kjønnslemlestelse som en religiøs praksis. Kirken betrakter det som en kulturell tradisjon som ikke har grunnlag i kristen lære. Den etiopiske ortodokse Tewahedo-kirken støtter derfor ikke denne praksisen og tar tydelig avstand fra den.
Hva mener den koptiske/ortodokse kirken om kontroll av kvinnelig seksualitet?
– I henhold til kirkens lære skal seksualitet uttrykkes innenfor rammen av ekteskapet og være veiledet av verdier som kyskhet, måtehold, ansvar og troskap. Disse prinsippene er moralske og åndelige retningslinjer som gjelder for alle troende, både menn og kvinner. Den etiopiske ortodokse Tewahedo-kirken lærer ikke at kvinners seksualitet skal kontrolleres gjennom skadelige praksiser som kvinnelig kjønnslemlestelse. Tvert imot tar kirken tydelig avstand fra slike praksiser. Kirken legger vekt på menneskets verdighet, respekt og omsorg for både kvinners og menns helse og integritet.
Dersom kjønnslemlestelse ikke er en del av religiøs lære, har dere tanker om hvordan tradisjonen kan bekjempes?
– Den etiopiske ortodokse Tewahedo-kirken mener at det å bekjempe og avskaffe denne praksisen krever både kunnskap, opplysning og aktivt samarbeid i lokalsamfunnene. Religiøse ledere spiller en viktig rolle i å veilede sine menigheter og i å tydeliggjøre at kvinnelig kjønnslemlestelse ikke er et religiøst krav, men en kulturell tradisjon.
Samtidig arbeider kirkelige institusjoner, blant annet gjennom søndagsskoler og andre undervisningstilbud, med å informere unge mennesker og familier om temaer som menneskeverd, helse og etiske verdier. Gjennom seminarer, undervisning og samtaler bidrar kirken til økt bevissthet i samfunnet og oppmuntrer til å forlate skadelige tradisjonelle praksiser.
MANGE ISLAMSKE LÆRDE OG INSTITUSJONER HAR TYDELIG TATT AVSTAND FRA PRAKSISEN OG UNDERSTREKET AT DEN VERKEN ER RELIGIØST FORANKRET ELLER AKSEPTABEL
Islamsk råd Norge
Står det noe om kjønnslemlestelse i Koranen eller andre teologiske skrifter?
– Nei. Koranen nevner ikke kvinnelig kjønnslemlestelse, og det finnes ikke noe klart islamsk påbud som legitimerer praksisen. Når den noen ganger begrunnes religiøst, skyldes det lokale tradisjoner og omstridte tolkninger, ikke islamsk lære. Et grunnleggende prinsipp i islam er å unngå skade, og helseskadelige praksiser kan derfor ikke gjøres til religiøs plikt. Dette er også tydelig fastslått av en rekke anerkjente islamske institusjoner internasjonalt.
Hva mener islam om kontroll av kvinnelig seksualitet?
– Islam har moralske rammer for seksualitet som gjelder både kvinner og menn, og som handler om ansvar, verdighet og gjensidig respekt. Religiøs moral kan ikke brukes til å legitimere kroppsskade eller overgrep. Kjønnslemlestelse har ingen teologisk funksjon i islam og kan ikke forsvares som et middel for moralsk regulering.
Hvordan kan praksisen bekjempes?
– Effektiv bekjempelse krever at man adresserer de sosiale normene som opprettholder praksisen, gjennom kunnskap, dialog og tydelig religiøs avklaring. Å ramme dette inn som et «islamsk problem» gir en feilaktig forklaring og kan virke polariserende. Mange islamske lærde og institusjoner har tydelig tatt avstand fra praksisen og understreket at den verken er religiøst forankret eller akseptabel.
