Foto: Privat
Det finnes en blindflekk i deler av de norske hjelpe- og omsorgstjenestene: en kultur der titler, autorisasjoner og utdanning kan bli brukt som maktsymboler, i stedet for som verktøy for å møte mennesker.
I møtet med barn, familier, pasienter og pårørende kan den profesjonelle rollen gi stor definisjonsmakt. Problemet oppstår når systemet verdsetter status, posisjon og autoritet høyere enn relasjonskompetanse, etikk og menneskelighet.
Når systemet beskytter seg selv
Jeg har sett dette mønsteret gjennom store deler av livet. Jeg har møtt voksne som ser dokumentene før personen, som bruker paragrafer som trusler, og som opptrer som om en bachelorgrad automatisk gir dem både moralsk rett og faglig overhøyhet.
Da jeg selv sto i møte med helsevesenet, opplevde jeg at systemet beskyttet seg selv før det beskyttet dem som befant seg i en sårbar situasjon. Det jeg oppfattet som mangelfull opplæring, uprofesjonell opptreden og feilvurderinger, ble møtt med bortforklaringer. Da jeg varslet om det jeg mente var brudd på taushetsplikten, opplevde jeg at ansvaret i stedet ble vendt mot meg.
Min erfaring kan ikke alene si hvordan hele hjelpeapparatet fungerer. Men den illustrerer en systemsvikt som kan oppstå når fagpersonens vurdering nærmest blir uangripelig, mens den som trenger hjelp, må kjempe for å bli trodd.
En tittel er ingen garanti for godhet
Det er bekymringsfullt når mennesker opptrer som om yrkestittelen i seg selv er et bevis på at de er gode og omsorgsfulle. En autorisasjon dokumenterer utdanning og kvalifikasjoner, men den er ikke automatisk en garanti for empati, ydmykhet eller god dømmekraft.
Det er bekymringsfullt når mennesker opptrer som om yrkestittelen i seg selv er et bevis på at de er gode og omsorgsfulle
I yrker der man arbeider tett med mennesker, bør makten som følger med stillingen, gjøre en mer bevisst på eget ansvar. Likevel kan arbeidsplassen for enkelte bli en scene for egen status og anerkjennelse, snarere enn et sted der oppgaven er å hjelpe andre.
Dette handler ikke bare om enkeltpersoners holdninger. Arbeidskulturen, ledelsen, utdanningene og systemene rundt dem har også et ansvar. Dersom fagmiljøer belønner skråsikkerhet og lojalitet til systemet, mens kritikk og selvransakelse blir oppfattet som trusler, kan dårlige praksiser få fortsette.
Profesjonalitet handler om å løfte andre
Når man arbeider med mennesker, viser den virkelige profesjonaliteten seg i evnen til å løfte andre. Styrken ligger ikke i å fremheve sin egen betydning, men i å bidra til at andre blir sett, hørt og får mulighet til å vokse.
Ingen hjelper andre ved å fremstille seg selv som en helgen. Mennesker blomstrer når de møtes med respekt, trygghet og oppriktig interesse. De blomstrer når noen ser mulighetene deres – også når de selv har mistet troen på dem.
Det er dette profesjonsetikk og relasjonskompetanse bør handle om. Faglig kunnskap er avgjørende, men kunnskapen mister verdi dersom den ikke ledsages av respekt for mennesket som står foran en.
Alvorlige konsekvenser
Når systemer som skal beskytte mennesker, mister evnen til å se dem, svekkes også legitimiteten deres. Tilliten forsvinner, feilvurderinger kan bli stående uimotsagt, og mennesker som allerede er sårbare, risikerer å bli ytterligere belastet.
Samtidig kan ansatte som faktisk ønsker å gjøre en forskjell, bli utslitt i møte med rigide strukturer, høyt arbeidspress og en kultur som ikke alltid gir rom for menneskelige vurderinger. Resultatet kan bli et hjelpeapparat som er mer opptatt av å forsvare egne beslutninger enn av å undersøke om hjelpen faktisk virker.
Dette er derfor ikke bare et individuelt problem. Det er også et struktur-, kultur- og utdanningsproblem.
Mennesket må komme først
Hvis vi ønsker et hjelpeapparat som faktisk hjelper, må vi våge å endre kulturen. Det krever ledere som tar kritikk på alvor, utdanninger som legger større vekt på etikk og relasjonskompetanse, og systemer som gjør det trygt for både brukere og ansatte å varsle om svikt.
Vi må slutte å belønne dem som først og fremst ønsker å skinne, og i større grad verdsette dem som får andre til å blomstre. Det er der den virkelige profesjonaliteten ligger – og det er slik vi bygger det samfunnet vi sier at vi ønsker.
