Islamismen vokser også gjennom vår taushet

Islamisme vokser ikke bare fram i fjerne miljøer. Den får også næring når uenighet møtes med press, frykt og forsøk på å bringe kritiske stemmer til taushet, skriver Shanzeh.

Islamisme er ikke lenger bare en fjern ideologi som forbindes med pakistanske eller afghanske madrasaer. Den kan også komme til uttrykk langt nærmere oss – gjennom moderne, ChatGPT-brukende mullaer i våre egne Facebook-feeder og i måten vi tenker om hverandre på.

Disse stemmene kan befinne seg i miljøer vi selv er en del av. De kan for eksempel være medlemmer av den omdiskuterte Facebook-gruppen Samfunnsengasjerte pakistanere (SNP). Med andre ord kan det være mennesker som deg og meg.

Blokkert uten forklaring

Etter mitt forrige innlegg om niqab ble jeg blokkert av administratoren i gruppen uten at jeg fikk noen forklaring. Det er selvsagt lov å være uenig med meg. Problemet oppstår når uenighet møtes med utestengelse, hets eller press om å tie.

Etter mitt syn bidrar vi til å gi islamistiske holdninger større spillerom når vi krever Pride ut av skolen, skremmer meningsmotstandere til taushet eller presser mennesker til å beklage at de støtter skeives rettigheter. Vi nærmer oss islamismens autoritære tankegang når mennesker endrer mening i samfunnsdebatten fordi de frykter reaksjoner fra egne muslimske miljøer.

Dette handler ikke om islamofobi. Det handler om frykten enkelte muslimer selv kan oppleve når de utfordrer konservative eller autoritære holdninger i sine egne miljøer.

Fryktet for min egen sikkerhet

Mine erfaringer fra gruppen, særlig i diskusjoner om skeives rettigheter, viser hvor vanskelig slike samtaler kan være. Over tid opplevde jeg det jeg selv oppfattet som hersketeknikker og netthets. Til slutt ble jeg blokkert uten begrunnelse.

Jeg er heller ikke den eneste som har fortalt om vanskelige opplevelser i dette miljøet. Samfunnsdebattant Arina Aamir har tidligere beskrevet hvordan hun mener hun ble dårlig behandlet.

I mitt tilfelle opplevde jeg at administrator Mohsan Raja brukte hersketeknikker som skapte splittelse og gjorde en åpen debatt vanskelig. Jeg følte at jeg ble tillagt meninger jeg aldri hadde hatt. Belastningen ble etter hvert så stor at jeg i en periode fryktet for min egen sikkerhet.

Jeg ble paranoid, mistet trygghetsfølelsen og måtte bearbeide opplevelsene i terapi. Jeg ble ordentlig syk.

Familien ba meg tie

Derfor valgte jeg å ikke skrive et tilsvar da Raja publiserte et motinnlegg. Der hevdet han at bare et fåtall av gruppens rundt 14.000 medlemmer var mot homofili.

Familien min ble livredd, og faren min tryglet meg om å tie. På dette tidspunktet oppholdt jeg meg i Pakistan, hvor familien min bor. Selv om konflikten hadde oppstått i en norsk offentlighet, ble familien min i Pakistan lammet av frykt.

Dette viser hvor vanskelig det kan være å ta et tydelig oppgjør med homofobi i enkelte muslimske miljøer. Det samme gjelder antisemittisme og negativ sosial kontroll. Når mennesker frykter konsekvensene av å si hva de mener, har vi et demokratisk problem.

Taushet gir ekstremismen rom

Vi har alle et ansvar for å motarbeide ekstremisme og autoritære ideer. Det betyr også at vi må reagere når mennesker blir presset til taushet, selv når presset kommer fra våre egne miljøer. Hvis vi lar frykten styre, gir vi mer rom til holdninger vi egentlig ønsker å bekjempe.

Hadde det ikke vært for terrorangrepet i Berlin og Olas innlegg, vet jeg ikke om jeg hadde klart å skrive dette svaret til Mohsan Raja. Selv jeg, som vanligvis betrakter meg som den jernsterke Shanzeh, kunne ha fortsatt å tie og blitt sittende igjen med ordene jeg aldri våget å skrive.

Spørsmålet vi må tørre å stille, er derfor ikke om alle muslimer er islamister. Det er de selvsagt ikke. Spørsmålet er om også vanlige mennesker kan bidra til islamismens autoritære tankegang når vi aksepterer press, utestengelse og frykt som virkemidler i samfunnsdebatten.

Blir vi ikke litt islamister, alle sammen, når vi lar dette skje?