Foto: Olav Olsen
- Frykt påvirker synet på personer som vender tilbake fra jihadmiljøer - 31.08.2026
- Nesten én av tre utenfor arbeidslivet i flerkulturelle bydeler – veiledning er eneste tiltak Oslo kommune tilbyr - 30.08.2026
- – Far som fikk hjerneslag, lå på soverommet. Familien tok seg av ham helt alene - 27.08.2026
Hvordan folk oppfatter personer som vender tilbake etter å ha sluttet seg til jihadistiske miljøer, kan ha stor betydning for hvilke politiske tiltak de støtter.
Det viser en ny fagfellevurdert studie publisert i Journal of Police and Criminal Psychology 21. august.
Forskerne Stéphéline Ginguené, David Bourguignon og Marie Préau undersøkte holdningene til såkalte jihad-returnerte i Frankrike gjennom en nettbasert spørreundersøkelse med 757 deltakere. Deltakerne ble blant annet spurt om hvorvidt de støttet fengsling, reintegrering, repatriering og fratakelse av statsborgerskap.
Opplevd trussel hang sammen med strengere tiltak
Forskerne fant at personer som i større grad oppfattet returnerte personer som en trussel, oftere støttet fengsling og tap av statsborgerskap. De samme deltakerne var samtidig mindre positive til at personer skulle repatrieres til Frankrike eller reintegreres i samfunnet.
Studien undersøkte også hvordan deltakerne vurderte gruppen når det gjaldt blant annet tillit, verdier, fare for vold og mulig trussel mot det franske samfunnet.
– Opplevd trussel og følelser mellom grupper ser ut til å spille en sentral rolle i støtten til ulike tiltak overfor personer som vender tilbake fra jihadmiljøer, konkluderer forskerne.
Forskerne understreker dermed at offentlig støtte til sikkerhets- og reintegreringstiltak ikke bare henger sammen med vurderinger av konkrete handlinger, men også med hvordan gruppen som helhet oppfattes.
Medlidenhet og avsky ga motsatte utslag
Deltakerne ble også bedt om å beskrive følelser som sinne, avsky og medlidenhet overfor personer som hadde returnert.
Medlidenhet var forbundet med større støtte til repatriering og reintegrering. Avsky var derimot knyttet til mer ekskluderende standpunkter: mindre støtte til repatriering og reintegrering og større støtte til å frata personer statsborgerskapet.
Sinne hadde et mer sammensatt utslag. Det hang sammen både med støtte til fengsling og støtte til repatriering.
Forskerne undersøkte også dehumanisering, altså i hvilken grad deltakerne tilskrev gruppen færre menneskelige egenskaper. Denne faktoren hadde ikke en direkte statistisk sammenheng med de fire politiske standpunktene forskerne undersøkte.
Spurte om menn, kvinner og barn
Begrepet repatriering omfattet flere spørsmål i undersøkelsen. Deltakerne ble blant annet bedt om å ta stilling til om franske menn, kvinner og barn som fortsatt befant seg i det irakisk-syriske konfliktområdet, burde hentes tilbake til Frankrike.
Spørsmålet om statsborgerskap gjaldt franske statsborgere som hadde reist for å slutte seg til IS og fortsatt befant seg i området.
Kan ikke vise at følelsene forårsaker holdningene
Studien bygger på en spørreundersøkelse og statistiske sammenhenger. Den kan derfor ikke fastslå at for eksempel frykt eller avsky alene forårsaker støtte til strengere tiltak. Den undersøker heller ikke om fengsling, reintegrering eller andre tiltak faktisk reduserer risikoen for nye ekstremistiske handlinger.
Studien viser først og fremst hvordan opplevd trussel og bestemte følelser henger sammen med hva folk mener myndighetene bør gjøre.
Forskerne peker likevel på at funnene kan ha betydning for hvordan myndigheter og medier kommuniserer om personer som vender tilbake fra jihadistiske miljøer.
Også en langvarig debatt i Norge
Spørsmålet har vært omstridt også i Norge. Utrop omtalte allerede i 2014 bekymringen rundt personer som returnerte fra krigen i Syria. Den gang ble både sikkerhetsrisiko og behovet for oppfølging og reintegrering trukket fram.
Utrop har senere også omtalt norske kvinner og barn i Syria og rettssaker mot personer som har returnert etter opphold i IS-kontrollerte områder. To søstre fra Bærum ble blant annet dømt for deltakelse i en terrororganisasjon etter at de hadde reist til Syria i 2013.
Den nye franske studien tilfører et annet perspektiv: hvordan publikums egne følelser og forestillinger om trussel kan henge sammen med støtten til henholdsvis straff, tilbakehenting og reintegrering.
Det reiser også spørsmålet om hvor stor rolle frykt og avsky bør spille når politikk overfor personer som returnerer fra ekstremistiske miljøer, utformes.
Kan sees i en annen kontekst
Linda Noor, leder i tenketanken Minotenk, sier til Utrop at en slik sammenheng eksisterer så lenge man har en oppfatning av at folk utgjør en trussel mot samfunnet.
– I en fransk sammenheng virker dette logisk. Hvis vi ser på Frankrike som en viktig kontekst, så er omfanget av jihadisme ganske stort. Franske myndigheter følger kontinuerlig med på svært mange personer som de frykter er så radikaliserte at de kan utgjøre en fare. I tillegg har Frankrike opplevd flere alvorlige angrep utført av personer tilknyttet eller motivert av IS eller relaterte ideologier.
Noor tror en tilsvarende undersøkelse ville gitt andre resultater i Norge.
– For det første er ikke antallet radikaliserte eller returnerte like stort i Norge. For det andre tror jeg man har en større tillit til at norske myndigheter har kapasitet til å håndtere de truslene som måtte oppstå i forbindelse med tilbakekomst.
– Stigmatisering kan vanskeliggjøre reintegrering
I Norge har debatten rundt returnerte jihadister hovedsakelig handlet om kvinnene som har blitt sittende i ulike leirer i Syria, og hvorvidt de skal få hjelp til å komme tilbake, påpeker hun. Og tilbakekallelse av statsborgerskap har ikke vært et stort tema.
– Meg bekjent har vi ikke hatt noen store debatter om fratakelse av statsborgerskap her til lands. Hvis man først har norsk statsborgerskap, skal det veldig mye til å miste det, så det er ikke en spesielt aktuell problemstilling i Norge.
– Kan sterk stigmatisering gjøre det vanskeligere å rehabilitere og reintegrere hjemvendte?
– Vi ser en utfordring i alle tilfeller der folk har opplevd et sterkt utenforskap, enten det er knyttet til kriminalitet, narkotika eller, som her, terrorvirksomhet. Slik virksomhet medfører naturlig nok et sterkt stigma. Dette stigmaet gjør rehabilitering og reintegrering svært vanskelig i seg selv, fordi suksess er helt avhengig av at det faktisk er mulig å bli en del av samfunnet igjen, sier Noor.
Samfunnssikkerhet og reintegrering
– Hvor bør grensen gå mellom hensynet til samfunnets sikkerhet og målet om reintegrering?
– Sikkerhetshensynet må til enhver tid ha høyest prioritet. Myndighetenes viktigste oppgave og ansvar er tross alt å sikre tryggheten til folk i samfunnet. Samtidig betyr ikke dette at de to hensynene utelukker hverandre. Det er fullt mulig å gjennomføre reintegrering på en forsvarlig måte, noe man heldigvis også har lykkes med i mange tilfeller.
