Foto: Scanstockphoto
Vi lærer tidlig at mennesker skal behandles likt. Det høres både riktig og rettferdig ut. Men er lik behandling alltid det samme som rettferdig behandling?
Gjennom arbeidet i helsetjenesten har jeg begynt å tenke mer over denne forskjellen.
Tenk deg ti pasienter på et venterom. Alle har rett til å bli møtt med respekt, forståelse og verdighet. Ingen av dem har større menneskeverd enn de andre.
Men de har ikke nødvendigvis de samme behovene.
Den første har ventet lengst. Den tredje har sterke smerter. Den tiende blir plutselig akutt syk. Dersom likhet betyr at alle skal behandles i nøyaktig samme rekkefølge, burde den første pasienten alltid få hjelp først.
Slik fungerer det ikke.
I stedet vurderer helsepersonellet hvem som trenger hjelp mest. Den akutt syke pasienten kan få behandling før de andre, selv om ni personer kom tidligere. Ikke fordi denne pasienten er viktigere, men fordi behovet akkurat nå er større.
Vi behandler altså pasientene som likeverdige nettopp ved ikke å behandle dem likt.
Når den samme løsningen ikke passer alle
Dette virker ganske selvfølgelig i helsevesenet. Likevel fikk det meg til å tenke på hvor ofte vi bruker likhet som selve målestokken for rettferdighet.
Hva skjer når vi plasserer forskjellige mennesker i den samme rammen og forventer at én løsning skal fungere like godt for alle?
Regler er nødvendige. Et samfunn kan ikke fungere dersom reglene stadig endres etter hvem som står foran oss. Uten tydelige rammer kan skjønn bli til tilfeldigheter, og forskjellsbehandling kan bli urettferdig.
Men mennesker er ikke maskiner. Vi er heller ikke kønumre.
Vi har forskjellige behov, erfaringer og forutsetninger. Derfor finnes det situasjoner der en regel må gi rom for vurdering.
Et godt system trenger regler. Et rettferdig system trenger også mennesker som forstår hvorfor reglene finnes, og som kan vurdere når de ikke treffer situasjonen foran dem.
Ikke alle vanskeligheter gir rett til unntak
Også dette har en annen side.
At jeg har et annet behov, betyr ikke automatisk at jeg har krav på særbehandling. At en regel er vanskelig for meg, betyr heller ikke nødvendigvis at den er urettferdig.
Dersom alle skal kunne kreve unntak fordi de opplever sin egen situasjon som spesiell, mister reglene til slutt betydningen sin.
Det er kanskje nettopp derfor rettferdighet er vanskeligere enn likhet.
Likhet kan være enkelt å måle: Fikk alle det samme?
Rettferdighet krever flere spørsmål: Hva trenger vi? Hvorfor er behovene forskjellige? Når er forskjellsbehandling nødvendig for at mennesker skal få den samme muligheten?
Pasienten som må vente fordi en akutt syk person får hjelp først, har fortsatt rettigheter. Det er forståelig at det kan være frustrerende å se noen gå foran i køen.
Men det at en annen får noe jeg ikke får akkurat nå, betyr ikke nødvendigvis at jeg blir urettferdig behandlet. På samme måte betyr ikke et større behov at jeg alltid har rett til å komme først.
Forskjellsbehandling er ikke alltid diskriminering
Vi trenger likhet for å beskytte mennesker mot vilkårlig forskjellsbehandling. Samtidig trenger vi skjønn for å beskytte mennesker i situasjoner der lik behandling ikke er nok.
Likhet har med rette fått en sentral plass i måten vi snakker om rettigheter og rettferdighet på. Men kanskje har vi også blitt så opptatt av å behandle alle likt at vi noen ganger blir redde for å behandle mennesker forskjellig – selv når forskjellen har en god og saklig grunn.
Forskjellsbehandling trenger ikke alltid å være diskriminering. Noen ganger kan det motsatte være sant: Å behandle mennesker med svært ulike behov helt likt kan også skape urettferdighet.
Livet vil aldri fordele behov, muligheter og utfordringer likt mellom oss.
Livet er ikke alltid rettferdig. Men reglene kan forsøke å være det.
Neste gang noen får en tilpasning, støtte eller prioritet vi selv ikke får, kan vi selvfølgelig spørre:
«Hvorfor får ikke jeg det samme?»
Men før vi bestemmer oss for at noe er urettferdig, bør vi kanskje stille ett spørsmål til:
Trenger vi egentlig det samme?
