Når ble grensekontroll rasisme?

2458 personer uten lovlig opphold ble sendt ut av Norge i fjor. 737 av dem var straffedømte. Ingen kalte det diskriminering. Hvorfor blir det plutselig diskriminering når India gjør akkurat samme?

2458. Det er hvor mange personer uten lovlig opphold norsk politi tvangsutsendte fra Norge i fjor. 737 av dem, tre av ti, hadde en straffedom i bagasjen. Ingen kalte det rasisme. Tvert imot, alle kalte det politiarbeid. Jeg reagerer på kontrasten: da FNs rasediskrimineringskomité (CERD) så nøyaktig samme håndhevingslogikk i India, kalte de det noe helt annet, nemlig systematisk diskriminering av «rohingyaer» og bengaliskspråkelige muslimer. Samme logikk. Ulik konklusjon, avhengig av hvem som håndhever den.

Jeg kom til Norge som voksen. Jeg satte meg på skolebenken på voksenopplæringen, lærte språket fra bunnen, og fulgte prosessen for lovlig opphold til punkt og prikke. Min erfaring er enkel: systemet bryr seg ikke om hvor du er født. Det bryr seg om hvorvidt du fulgte reglene. Det skillet er ikke diskriminering. Det er rettsstat.

Her synes jeg kontrasten blir slående. CERD mener Indias identitetskontroller av personer uten lovlig opphold er et rasespørsmål. Indias egen høyesterett mener noe helt annet. I doms saken slo høyest domstolen i 2021 fast at retten til å ikke bli utvist tilhører statsborgere, ikke oppholdsstatus, og at innvandringskontroll er statens legitime ansvar, så lenge loven følges. Én domstol med jurisdiksjon over India. Én FN-komité uten den.

Her ligger et juridisk poeng jeg synes forsvinner i debatten. India har aldri sluttet seg til Flyktningkonvensjonen av 1951 eller 1967-protokollen, og har heller intet eget asyllovgivning. Under Foreigners Act skilles det ikke mellom flyktning, asylsøker og annen udokumentert utlending, alle er «ulovlig innvandrer» i samsvar med samme lov. Det er en svakhet ved indisk lovverk, det er jeg enig i. Men det gjør det til noe annet enn brudd på en forpliktelse India har tatt på seg. Man kan ikke bryte en avtale man aldri signert.

SSBs egne tall gir samme svar. Mellom 2015 og 2018 stod ikke-bosatte for 10 prosent av alle siktelser i Norge, langt mer enn deres andel av befolkningen skulle tilsi. Jeg er ærlig nok til å innrømme at kategorien er bredere enn bare ulovlig opphold, den inkluderer turister og midlertidige oppholdstillatelser også. Men sammen med PU-tallene tegner det et konsistent bilde: identitetskontroll er ikke bevis på rasisme, det er bevis på at loven fungerer som den skal.

Identitetskontroll er ikke bevis på rasisme, det er bevis på at loven fungerer som den skal

Jeg skal likevel gi FN-komiteen ett poeng. UNODCs siste rapport om menneskehandel viser en økning på 25 prosent i avdekkede ofre fra 2019 til 2022, og forklarer hvorfor: personer uten lovlig status tør sjelden oppsøke politiet, uansett hvor de kommer fra. Det er et reelt problem. Løsningen er bedre rettssikkerhet i forvaring, i India som i Norge, ikke et forbud mot å håndheve loven i utgangspunktet. Jeg kjenner ikke hvert eneste forvaringstilfelle i India godt nok til å avvise alle enkeltpåstander om overgrep. Det er nettopp derfor uavhengig innsyn bør styrkes overalt, også der vi bor.

Indias eget utenriksdepartement har allerede svart, og svaret fortjener like mye spalteplass som anklagene. Talsperson Randhir Jaiswal kalte konklusjonene «politisk motivert» og «svært ondsinnet», ifølge Scroll.in, Tribune India og Mirror Now, og sa delegasjonen allerede i Genève hadde avvist «grove generaliseringer» og «udokumentert påstander» og forsøk på å overskride konvensjonens mandat.Tenk deg samme øvelse på norsk jord: 737 straffedømte av 2458 uttransporterte, stemplet som bevis på systematisk forfølgelse av utviste mennesker. Norske myndigheter hadde avvist påstanden på timen. Jeg trekker frem Norge som eksempel, ikke som anklage. India fortjener den samme velvilje som Norge, mener jeg. 

Ali Husseins artikel om CERD teller 474 ord. Indias fulle tilsvar får 55 av dem, 11,7 prosent av teksten. Det er ikke balanse, men det er halv sak. CERD-komiteens egen prosess hviler tungt på statlig selvrapportering og innspill fra sivilsamfunnet, ifølge komiteens egne rutiner. Hvor mye rom fikk stedlige, uavhengige undersøkelser i akkurat denne gjennomgangen? Det spørsmålet besvarer ikke saken.

Samme mønster går igjen i søsterartikkelen om drapstall fra South Asia Justice Campaign: organisasjonen skriver selv at tallene er minimumsanslag, ikke uttømmende, og at enkelte kilder holdes anonyme. Det er forståelig at kilder beskyttes, men mindre forståelig at leseren ikke får vite at SAJCs egen nettside ikke publiserer noen finansieringsoversikt eller donorliste. Jeg lurer på hvorfor redaksjonen ikke stiller de samme kildekritiske spørsmålene til aktivistorganisasjoner som den forventer at myndigheter skal svare på. Konklusjonen om rasediskriminering holder ikke når fakta legges ved siden av hverandre, og bildet Ali Hussein tegner av India står ikke støtt alene.