Foto: Nadiia Oliinyk
På kafeen Havnelageret i Moss forteller Yuliia Gulko om livet hun måtte forlate, og om menneskene som har hjulpet henne med å bygge et nytt. Hun hadde aldri planlagt å flytte fra Ukraina.
I hjembyen Tsjerkasy, sentralt i landet, hadde hun egen leilighet og jobbet som sykepleier. Sammen med ektemannen Iurii var hun i gang med å bygge et hus utenfor byen.
– Jeg hadde aldri drømt om eller planlagt å bo i utlandet. Jeg er veldig glad i byen min og synes den er et perfekt sted å bo, forteller hun.
Hun jobbet først på en allergiavdeling, samtidig som hun tok høyere utdanning innen ledelse i helsevesenet. Senere begynte hun på en rehabiliteringsavdeling, der soldater og veteraner fra krigen i Øst-Ukraina fikk behandling.
– Russland har ført krig mot Ukraina siden 2014. Allerede da så jeg hva mennesker som ble rammet av krigen, måtte gå gjennom. Jeg er helsearbeider av hele mitt hjerte, og jeg la mye krefter i arbeidet for å hjelpe så mange mennesker som mulig, sier hun.
Flyktet kort tid før fødselen
Da fullskalainvasjonen startet 24. februar 2022, var Yuliia hjemme i Ukraina. Ektemannen var på jobbreise i utlandet og ringte for å fortelle hva som hadde skjedd.
– Etterpå begynte venner og familie å ringe. Merkelig nok var jeg veldig rolig. Kanskje fordi jeg var i de siste månedene av graviditeten. Det var kanskje et instinkt som gjorde at jeg ikke fikk panikk. Jeg prøvde til og med å roe ned mamma og mannen min og sa at alt kom til å gå bra, forteller hun.
Ektemannen insisterte på at hun måtte forlate byen så raskt som mulig. Selv nølte hun. Hun trodde krigen snart ville være over, og det var vanskelig å reise fra familien, vennene og hjemmet.
Til slutt flyktet hun til Polen. To uker senere ble sønnen Miroslav født.
– Du reiser inn i det ukjente og vet ikke hva som kommer til å skje. Først senere forsto jeg at jeg hadde tatt den riktige beslutningen.
Familien bosatte seg i Wrocław. I de første ukene etter invasjonen jobbet Iurii som frivillig ved den polske grensen og hjalp til med å transportere mennesker mellom byer i Polen. De fleste var kvinner og barn.
I Ukraina hadde han drevet egen virksomhet med bilsalg. Nå brukte han tid og ressurser på å hjelpe andre som måtte flykte.
Fant støtte hos familien i Moss
Med en liten sønn trengte Yuliia støtte, og savnet etter familien var stort. Søsteren Inna bodde i Moss, og etter hvert kom også moren til Norge. Nærheten til dem ble en viktig grunn til at Yuliia valgte å flytte hit.
I 2024 kom hun til Framnes asylmottak på Jeløy. Senere fikk hun bolig på øya. I starten var det særlig søsteren hun støttet seg til.
– Hun hjalp meg både praktisk og følelsesmessig. Jeg kom alene fordi mannen min måtte ordne med jobb og avslutte virksomheten sin. Etter hvert kom han også til Norge, og livet vårt begynte gradvis å falle på plass.
Alt var nytt, men med familien i nærheten ble hverdagen mindre skremmende. Naturen gjorde sterkt inntrykk.
– Jeg ble forelsket i naturen. I de fantastiske soloppgangene og solnedgangene. De endeløse bølgene på havet ga meg ro, men inspirerte meg også.
Hun trekker også fram møtene med naboer og andre i lokalsamfunnet.
– Folk her er utrolig vennlige. De hilser alltid og smiler. Naboene er hjelpsomme. Selv da jeg ikke kunne snakke norsk i det hele tatt, fant vi alltid en måte å forstå hverandre på.
Yuliia er en av rundt 85 500 personer med ukrainsk landbakgrunn som var bosatt i Norge ved inngangen til 2026.
For å hjelpe ukrainske flyktninger inn i arbeidslivet tilbyr kommunene introduksjonsprogram med språkopplæring og arbeidsrettede aktiviteter, som praksis og yrkeskurs. Målet er å forberede deltakerne på arbeid eller utdanning.
Barnehagen ble et trygt sted
En av de første utfordringene var å kombinere norskundervisningen med sønnens barnehagestart. Miroslav syntes det var vanskelig å være sammen med fremmede, og faren hadde ennå ikke kommet til Norge.
Etter noen uker ble han tryggere. I dag går han med glede i Glassverket barnehage. Yuliia snakker særlig varmt om hans første barnehagelærer, Lena.
– Takket være henne ble barnehagen et annet hjem for ham. Noen ganger kommer han hjem skitten, men lykkelig. Og det er det viktigste.
Hjemme forteller Miroslav ivrig om hva han har gjort i løpet av dagen. Erfaringene har gjort Yuliia opptatt av å utfordre det hun mener er myter om norske barnehager blant innvandrere.
– I begynnelsen kan det virke rart. Men etter hvert ser du hvordan barnet løper glad til barnehagen, og hvor mye kjærlighet og omsorg de ansatte viser barna. Da forsvinner fordommene av seg selv.
Tannverk førte til en mulighet
Yuliia deltok i introduksjonsprogrammet og gikk på norskkurs i ett år. Etter at hun ble bosatt i Moss kommune, fant hun jobb på en kafé. Der jobber hun fortsatt fredag og lørdag kveld.
– Arbeidsmiljøet er fantastisk. Vi hjelper hverandre og er opptatt av hver enkelt kunde. Jeg er veldig stolt over å være en del av et så profesjonelt team.
Samtidig ønsket hun å bruke utdanningen og erfaringen fra helsevesenet. Muligheten dukket opp da hun oppsøkte Kambo Tannklinikk med tannverk.
Der møtte hun tannlegen Vasyl, som også er fra Ukraina. De kunne snakke ukrainsk sammen, og Yuliia tok mot til seg: Kunne hun få språkpraksis på klinikken?
Vasyl måtte først snakke med en kollega. Kort tid senere fikk hun beskjed om at hun kunne begynne.
Språk- og arbeidspraksisen ble veien inn i en fulltidsstilling som sekretær. Det tok omtrent åtte måneder fra hun startet i praksis, til hun fikk jobben.
Yuliia er særlig takknemlig for støtten fra lederen sin, Emilia.
– Hun er ikke bare sjefen min, men også en ekte venn. Hun støttet meg da jeg skulle begynne helt på nytt, samtidig som norsken min ikke var så god. Hun hjalp meg med å tro på meg selv, bli tryggere på jobb og overvinne frykten for å snakke.
Sønnen har aldri møtt bestefaren
Også Iurii har fått fast jobb, som sjåfør. Begge de voksne er i arbeid, Miroslav trives i barnehagen, og familien forsørger seg selv.
Likevel er savnet etter dem som er igjen i Ukraina, en del av hverdagen. Yuliia savner særlig faren. Hun forteller at han var ved fronten da fullskalakrigen startet. Nå er han dimittert, men har fortsatt ikke kunnet komme til Norge.
Når hun snakker om ham, blir hun tydelig berørt.
– Jeg har ikke kunnet gi ham en klem på flere år.
Miroslav har ennå ikke møtt bestefaren sin. Det er noe av det som gjør aller mest vondt, forteller hun.
Samtidig prøver Yuliia og Iurii å ta vare på ukrainske tradisjoner og gi språket og kulturen videre til sønnen. De vet ikke hva framtiden vil bringe, men setter pris på tryggheten de har funnet i Norge.
– Vi prøver å leve her og nå og sette pris på hver eneste dag.
– Ikke vær redd for å snakke
For Yuliia har det å våge å snakke norsk vært avgjørende for å finne seg til rette. På norskkurset fikk hun hjelp med nye ord og oppmuntring til å prøve, også når hun gjorde feil. På jobb har hun gradvis blitt tryggere.
Til andre som skal begynne på nytt, har hun et tydelig råd:
– Man må være utholdende når man lærer språket, fordi tiden på norskkursene er begrenset. Man må ikke være redd for å be om hjelp når man søker jobb. Sett deg mål og jobb målrettet mot dem.
Hun forlot ikke Ukraina fordi hun ønsket seg et annet liv. Krigen tvang henne til å reise. I Moss har familien etter hvert funnet en hverdag med arbeid, barnehage og mennesker de kan støtte seg til.
Tankene går fortsatt ofte til Tsjerkasy og faren som er igjen der. Men spørsmålet om hvor hjemmet er, har fått et nytt svar.
– For meg er hjemmet familien min. Der de er, er hjemmet mitt. Hva som skjer videre, vil livet vise, sier Yuliia med et smil.
