Hva er det ved minoritetssubjektets synlige deltakelse som vekker en slik aversjon i enkelte deler av majoritetens psyke?

SV-nestleder Marian Hussein har nylig fortalt at hun vurderer om hun skal fortsette i partiledelsen. Den kumulative belastningen av hat, hets og rasistiske ytringer har blitt så stor at hun har takket nei til debatter fordi deltakelsen rett og slett koster for mye.

Husseins situasjon åpner for et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Hva er det ved minoritetssubjektets synlige deltakelse som vekker en slik aversjon i enkelte deler av majoritetens psyke?

Spørsmålet stikker dypere enn hvorfor enkelte mennesker skriver rasistiske kommentarer. For klarhetens skyld: Et slikt spørsmål underkjenner ikke de reelle og ofte dyptgripende virkningene rasistiske utslag har på minoriteter. Poenget er snarere at slike utslag også kan avsløre noe grunnleggende om avsenderens psykiske bruddflater – langt mer enn de forteller oss om mennesket som rammes.

Når den andre blir bærer av vår egen uro

I et psykoanalytisk perspektiv kan rasistiske kommentarer forstås som mer enn observasjoner om den andre. De kan fungere som projeksjoner av noe uutholdelig, uavklart eller frastøtende i avsenderen selv.

Her ser vi splitting i bevegelse: Virkelighetens kompleksitet, ubestemmelighet og pluralitet reduseres til essensialiserende og dikotomiske kategorier – rent og urent, verdig og uverdig, oss og dem.

Det som oppleves som angstvekkende, skamfullt eller uakseptabelt i en selv, kan projiseres ut og festes til den andre. Den rasistiske kommentaren kan slik få karakter av eksternalisert selvkritikk. Avsenderen slipper å konfrontere bestemte sider ved seg selv ved å gjøre den andre til en beholder for det vedkommende ikke makter å eie, undersøke eller integrere psykisk.

Minoriteten gjøres dermed til bærer av majoritetssubjektets indre uro.

Minoriteten gjøres til bærer av majoritetssubjektets indre uro

Det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor rasistiske utbrudd kan tilta i perioder preget av personlige kriser, sosial usikkerhet eller opplevd tap av kontroll. Projeksjonen tilbyr en provisorisk lettelse. Det er de kulturelt andre som fremstilles som primitive, regressive, farlige, mindreverdige eller uintegrerbare – ikke en selv som er redd, usikker, rystet eller ute av stand til å tåle en kompleks og dynamisk samfunnsvirkelighet.

Den andre blir et forvrengt speil som gjør det mulig å se bort fra seg selv.

Når projeksjonen blir kollektiv

Men dette er ikke utelukkende et individuelt anliggende. Rasismen har også en sosial og symbolsk dynamikk. Projeksjonen søker bekreftelse; den vil sjelden stå alene.

Derfor kan hat få særlig kraft i grupper, kommentarfelt og ekkokamre. Det ett menneske ikke makter å bære alene, kan fordeles kollektivt. Frykt, skam og aggresjon sirkulerer mellom mennesker og kan etter hvert danne et fellesskap basert på gjensidig bekreftelse.

Kommentarfeltet blir slik en sosial scene der mennesker bekrefter hverandres forestillinger om «oss» og «dem». Rasisme fremtrer da ikke bare som individuell aversjon mot den andre, men som en kollektiv iscenesettelse av ubehag. Det som ikke tåles i en selv, gis et ytre ansikt. Det som ikke forstås eller rommes, gjøres fremmed.

Det tragiske er at projeksjonen ikke løser det som ligger til grunn for den. Det uutholdelige forblir ubearbeidet, mens splittingen opprettholdes gjennom stadig nye angrep. Jo mer den andre angripes, desto mindre behøver avsenderen å møte seg selv.

Her finner vi også syndebukkens grunnstruktur. En gruppe forsøker å lette sin egen uro ved å samle skyld, fare og forestillinger om forfall i en figur eller gruppe som kan utpekes, angripes, utstøtes og utdefineres.

Hatet forteller også noe om den som hater

Poenget er derfor at rasisme ikke primært trenger å forstås som en beskrivelse av den andre. Rasistiske uttrykk kan også forstås som et forsvar mot sider ved en selv – individuelt, sosialt og symbolsk.

Som med andre forsvarsmekanismer kan det være nettopp intensiteten i forsvaret som røper hvor vanskelig det underliggende psykiske innholdet er å erkjenne.

Jo sterkere behovet er for å plassere mindreverdighet, fare og forfall hos den andre, desto mer relevant blir spørsmålet om hva avsenderen forsøker å holde på avstand i seg selv.

Skal vi redusere forekomsten av rasisme og fremmedhat, er rettsvern, sanksjoner og institusjonelle tiltak viktige, men ikke tilstrekkelige. Et samfunn kan regulere ytringer og sette grenser for hva mennesker kan gjøre mot hverandre, uten dermed å forandre de psykiske kreftene som gjør den andre til målskive for forakt, aversjon, frykt og projeksjon.

Vi må også våge å se innover

Etter mitt syn begynner derfor en dypere form for motstandsarbeid med evnen til å erkjenne det arkaiske, aggressive, misunnelige og destruktive i oss selv. Det betyr ikke at rasisme skal reduseres til ren individualpsykologi, eller at de kulturelle, politiske og strukturelle betingelsene den oppstår innenfor, skal underkjennes.

Tvert imot må nivåene ses i sammenheng. For det vi nekter å gjenkjenne som et potensial i oss selv, kan desto lettere lokaliseres i den andre. Psykisk modenhet innebærer å utvikle større kapasitet til å bære slike krefter uten umiddelbart å måtte kvitte seg med dem ved å spille dem ut mot andre mennesker og befolkningsgrupper.

Et mindre rasistisk samfunn krever derfor noe mer enn større toleranse for forskjellighet og pluralitet. Det krever også større psykisk kapasitet til å tåle det som finnes i oss selv: ambivalensen, angsten, misunnelsen, aggresjonen og sårbarheten.

Først når vi kan bære slike krefter uten å gjøre andre mennesker eller folkegrupper til deres målskiver, kan behovet for syndebukker reduseres.

Spørsmålet vi bør forfølge, er derfor kanskje også det mest krevende:

Hva er vi villige til å erkjenne i oss selv?