Jeg trodde frykten var borte. Så så jeg soldatene i Oslo.

For noen år siden satt jeg i en gruppesamtale og fortalte at jeg fortsatt kunne bli stresset når jeg så en politibil i gaten. Det spilte ingen rolle om bilen bare kjørte forbi og ikke hadde noe med meg å gjøre.

En kollega fra Afghanistan smilte da jeg fortalte det. Han sa at han fortsatt kunne få følelsen av at han måtte løpe før de tok ham, selv om han hadde forlatt Afghanistan for over 20 år siden. Jeg smilte tilbake. Vi trengte egentlig ikke å si så mye mer.

Jeg hadde nesten glemt den samtalen. Helt til soldatene dukket opp i Oslo.

På holdeplassen

Jeg var ute med sønnen min og løp for å rekke bussen. Han løp glad bak meg, og det eneste jeg tenkte på, var at vi måtte skynde oss før bussen kom. Så fikk jeg øye på en gruppe soldater som sto på holdeplassen.

Jeg stoppet. I noen sekunder klarte jeg ikke å gå videre. Jeg snudde meg og så sønnen min fortsatt komme løpende bak meg, like glad og opptatt av å rekke bussen. Så fortsatte jeg bort til holdeplassen og stilte meg ved siden av soldatene.

Jeg så på gaten, på menneskene rundt oss og etter bussen som skulle komme, men jeg turte ikke å se ordentlig på ansiktene deres. Jeg var redd for å kjenne igjen ett av dem. Hans.

Jeg hadde sett ansiktet hans nesten hver dag i en periode. På bussen, i gaten. Jeg husket blikket hans og ordene han pleide å hviske i øret mitt.

Jeg visste at han ikke sto på en bussholdeplass i Oslo. Likevel turte jeg ikke å lete etter ansiktet hans blant mennene som sto ved siden av meg.

Da bussen kom, vurderte jeg å vente på den neste. Det ville vært enkelt. Men før jeg rakk å bestemme meg, hadde sønnen min allerede hoppet på. Han snudde seg og ventet på meg fra innsiden. Så jeg gikk på.

Vi så forskjellige ting

Senere spurte jeg ham om soldatene hadde gjort ham redd. Han svarte at tanken på at det kunne bli krig, var skummel, men soldatene var han ikke redd for. Tvert imot var han nysgjerrig. Han så på våpnene og begynte å stille spørsmål om dem, om land og om det som skjer i verden.

Jeg satt ved siden av ham og kjente meg kvalm. Han fortsatte å se og spørre. Jeg fortsatte å unngå ansiktene.

En gang hadde jeg hatet mannen jeg var redd for å kjenne igjen. Jeg hatet ham så mye at jeg ønsket at han skulle bli drept i krigen. Det gjør jeg ikke lenger.

Jeg har sett ham uten våpen siden. Da så jeg bare en vanlig mann. Jeg husker at jeg så på ham og oppdaget at jeg ikke var redd for ham lenger. Jeg følte meg sterkere enn ham.

I dag ønsker jeg ham ikke vondt. Noen ganger kan jeg til og med kjenne empati når jeg tenker på ham. Kanskje var det derfor jeg trodde at jeg hadde kommet over det.

Minnene kom tilbake

Den dagen fortsatte bussen å kjøre. Sønnen min fortsatte å snakke, og etter hvert fortsatte dagen akkurat som alle andre dager.

Noen dager senere så jeg soldater igjen. Denne gangen var de på bussen foran meg. Jeg fikk kraftig hodepine.

Om natten drømte jeg om krig og kidnapping. Jeg våknet redd. Natten etter kom drømmene tilbake.

Så ble det morgen. Sønnen min skulle på skolen. Jeg hadde mine ting å gjøre. Folk gikk på jobb, bussene gikk som vanlig, og Oslo var fortsatt Oslo.

Jeg hadde trodd at det å komme over noe betydde at det ikke skulle komme tilbake. At et normalt liv etter hvert skulle legge nok avstand mellom meg og det som hadde vært.

Men minnene hadde ikke forsvunnet. De dukket bare plutselig opp igjen, midt i en helt vanlig dag.

Det betyr ikke at alle årene jeg har gått videre, er borte. Det betyr heller ikke at jeg er tilbake der jeg en gang var. For det er jeg ikke.

Noen ganger må jeg bare finne fram styrken min igjen. Og gå på bussen.