Når hvite iscenesetter negativ svarthet

Hetsen mot Marian Hussein og Ilhan Omar får mange til å reagere. Men én del av problemet snakker vi langt mindre om.

Den amerikansk-somaliske politikeren Ilhan Omar har i årevis vært utsatt for hets og mistenkeliggjøring. For meg er angrepene på henne vanskelig å skille fra at hun er svart, somalisk, muslim og kvinne.

Donald Trump har blant annet gjentatt udokumenterte påstander om at hun giftet seg med sin egen bror for å omgå innvandringsreglene. Visepresident JD Vance har også anklaget henne for innvandringssvindel, noe hun avviser.

Mandag 12. oktober ransaket føderale agenter hjemmet hennes i Washington, D.C. Ransakingen skjedde med rettslig kjennelse som del av en føderal etterforskning, mens Omar selv beskriver aksjonen som politisk trakassering.

Her hjemme har SV-nestleder Marian Hussein, som også har somalisk bakgrunn, gitt beskjed om at hun ikke stiller til gjenvalg. Hun har oppgitt langvarig hets og rasisme som en del av bakgrunnen for beslutningen.

Fawzi Warsame, som er innstilt som ny AUF-leder, har også opplevd rasistisk hets. Da innstillingen ble kjent, ble kommentarfeltene fylt med nedrige kommentarer som viste at flere synes det er problematisk at en mulig AUF-leder har afrikansk bakgrunn.

Europas styggen på ryggen

Noe jeg synes er påfallende, er hvordan samtlige mennesker jeg møter, tar avstand fra rasisme og etnisk diskriminering. Jeg har aldri møtt noen som åpent sier at rasisme er greit.

Det samme gjelder forskjellsbehandling basert på hudfarge eller religion. Folk vil stort sett uttrykke avstand, eller i det minste ubehag, når rasisme omtales. Likevel opplever jeg at den tause majoriteten er langt mindre villig til å korrigere dem som faktisk utøver den.

Hetsen mot Hussein og Omar trekker på gamle fortellinger om hvordan svarte mennesker og muslimer angivelig oppfører seg. Det handler om forestillinger om manglende dømmekraft, sviktende moral og lav intelligens.

Svarte menn og kvinner har i århundrer vært utsatt for fortellinger der oppførsel, intelligens og følelsesliv forklares med hudfargen deres. Denne rasistiske tankegangen mistet ikke sin kraft med nazismens nederlag i 1945. Den dukker fortsatt opp og setter spor i livene til dem den rammer.

Jeg tror ikke slike forestillinger bare finnes på ytre høyre. De mest åpenlyse uttrykkene for hat og rasisme er lette å kjenne igjen, men grunntankene som gjør dem mulige, kan finnes hos langt flere enn vi liker å innrømme.

Hudfarge er viktigere enn vi liker å innrømme når vi avgjør hvem som hører til.

Diskriminering i arbeidslivet, på boligmarkedet og i møte med politi og rettsvesen kan etter mitt syn bygge på beslektede forestillinger: at hudfarge eller etnisk bakgrunn forteller oss noe vesentlig om hvem et menneske er. Skillet mellom «oss» og «dem» blir dermed trukket før vi kjenner personen.

Det betyr ikke at alle som bidrar til diskriminering, ønsker svarte og brune mennesker noe vondt. Jeg tror det betyr at hudfarge spiller en større rolle enn vi vil vedkjenne oss når vi skaper fellesskap og trekker grenser rundt dem.

Hvem blir regnet som en av oss?

Vi kan ha forskjellige forventninger til en brun mann og en hvit mann allerede før de har åpnet munnen. Det kan gjelde talemåte, verdier, refleksjonsevne og syn på verden.

Forventningene oppstår da ikke på bakgrunn av hva vedkommende faktisk har sagt eller gjort. De knyttes til hudfargen, eller til det vi i Norge gjerne omtaler som etnisitet.

Å bli snakket engelsk til på bussen som svart eller brun nordmann er ikke det samme som å bli utsatt for hets. Likevel tror jeg det er verdt å undersøke hvorfor enkelte stadig blir møtt med en forventning om at de ikke snakker norsk.

For meg handler det om hvem som umiddelbart blir regnet som «en av oss». Når noen stadig plasseres utenfor fellesskapet, blir det også lettere å gjøre annerledesheten deres til noe negativt.

Ufullkommen og svart

For å utdype poenget vil jeg trekke inn den franske filosofen René Descartes. Et element i argumentasjonen hans for Guds eksistens kan illustrere hvor mye våre grunnleggende forestillinger betyr for det vi oppfatter som en rimelig forklaring.

Svært forenklet mente Descartes at vi har en idé om et fullkomment vesen, altså Gud. Et ufullkomment menneske kunne etter hans syn ikke selv være opphavet til denne ideen. Derfor måtte den ha sitt opphav i Gud.

Det interessante her er hvordan en forestilling vi allerede bærer med oss, får betydning for hva vi godtar som en forklaring. Når Trump mistenkeliggjør Omar, møter ikke påstandene et publikum uten forhistorie.

Problemet er etter mitt syn at negative fortellinger om svarte mennesker er så innarbeidet at tilstrekkelig mange oppfatter mistenkeliggjøringen som plausibel. Påstandene får dermed et skinn av troverdighet og en plass i den legitime offentlige samtalen.

Hadde Trump begynt å snakke om fiskere fra Bagdad som snekrer IKEA-bokhyller i månens elver, ville de fleste avvist det som meningsløst. Rasistiske forestillinger møter ikke alltid den samme umiddelbare avvisningen, selv når påstandene mangler dokumentasjon.

Vi omtaler gjerne rasismen som uakseptabel og som gammelt grums. Likevel får forestillingene som bærer den, stadig plass i aviser, fra talerstoler og i møterom.

Når diskrimineringen blir sitt eget «bevis»

Den amerikanske filosofen Vanessa Wills har skrevet om hvordan rasistiske forestillinger kan få overflaten av samfunnet til å fremstå som uttrykk for dypere sannheter om mennesker. Jeg leser henne som en påminnelse om at vi må undersøke hvordan forskjellene vi observerer, er blitt til.

Et eksempel er forestillingen om at svarte mennesker ikke egner seg til å drive med politikk. Dersom diskriminering og hets bidrar til å holde svarte mennesker utenfor politikken, kan fraværet deres feilaktig brukes som bekreftelse på den samme fordommen.

En lignende mekanisme kan virke i arbeidslivet. Når svarte og brune mennesker møter hindringer på veien til krevende stillinger, kan manglende representasjon bli tolket som manglende evner.

Slik kan resultatet av diskriminering bli brukt som begrunnelse for å fortsette den. Vi ser forskjellen, men overser kreftene som har skapt den.

Diskrimineringen kan skape forskjellene som senere brukes til å rettferdiggjøre den.

Det holder ikke å mene det riktige

Skal vi få bukt med hets og rasisme, holder det ikke med gode tanker og riktige holdninger. Vi må også anerkjenne egne blindsoner og fordommer, slik svarte og brune mennesker i majoritetshvite samfunn har etterlyst i mange år.

Det krever at vi tør å stille ubehagelige spørsmål, også når svarene utfordrer selvbildet vårt. Hetsen mot disse politikerne oppstår ikke i et vakuum.

De som hetser, kan bli møtt med kritikk og reaksjoner. Likevel fortsetter mistenkeliggjøringen, og jeg tror noe av forklaringen ligger hos publikum: Også mennesker som tar avstand fra hetsen, kan kjenne igjen en flik av egne forestillinger i den.

Da blir det utilstrekkelig å bruke de mest ekstreme som målestokk for vår egen anstendighet. Vi må også spørre hva vi selv forventer av andre, hvem vi tviler på, og hvem vi uten videre gir tillit.

Rasistisk hets og diskriminering er kanskje ikke to sider av samme mynt, men de befinner seg i samme lomme. La oss se på oss selv, og slutte å bruke de mest ekstreme som referanse for å få en god selvfølelse.