Bereket Redae (30) har ikke vært mer enn et år i Norge. Likevel er han i full gang med å tilegne seg arbeidserfaring som kan bli livsviktig for ham når Introduksjonsprogrammet er over.
Foto: Are Vogt Moum
Bare to bydeler i Oslo sier de har praksisplass til alle på introduksjonsordningen

– Flere arbeidsgivere må gi flyktninger en mulighet

– Det er kronisk mangel på praksisplasser til nyankomne flyktninger. Det fører til at en betydelig andel deltakere i introduksjonsordningen ikke har full arbeidsuke, slik loven krever, hevder Ayesha Khan i NAV i Ullern bydel i Oslo. 

Utrop nr. 14/2015 (01.04.2015)

Bereket Redae (30) er i full gang med å fylle på varer i hyllene når Utrop ankommer Joker-butikken på Blindern ved Universitetet i Oslo tidlig en tirsdag morgen.  

– Jeg trives godt i denne jobben. I Eritrea hadde jeg mange ulike jobber, blant annet som bilmekaniker, men butikkjobb er også veldig bra, sier Redae. 

Sjef Waqas Ahmed har troen på Bereket Redae og hans fremtid i norsk arbeidsliv.
Foto: Are Vogt Moum
Sjefen hans, Waqas Ahmed, er også godt fornøyd med innsatsen Redae gjør.

– Det er klart det blir noen kommunikasjonsproblemer, men stort sett forstår vi hverandre. Praksiskandidater som Redae får enkle oppgaver i starten. Etter at de har lært mer om rutinene og blitt bedre i norsk, kan de få mer ansvar, forklarer han.

Kulturen i norsk arbeidsliv kan virke fremmed for en del flyktninger. Men Redae har ikke hatt noen problemer med å tilpasse seg.

– Av og til må vi jobbe en del med å få praksiskandidatene til å skjønne at det å komme et kvarter for sent dag etter dag ikke er greit. Begynner du kl 0700 på jobb, betyr det nettopp klokka sju presis.

Vil ha folk som snakker norsk
Alle asylsøkere som får opphold i Norge, har rett til to års introduksjonsprogram. I løpet av programmet skal de lære seg norsk og tilegne seg arbeidserfaring. De skal ut i praksis flere ganger. Men ikke alle er like heldige som Redae og får en praksisplass. 

– Vi har hatt konstant mangel på praksisplasser i mange år, forteller programrådgiver Ayesha Khan.

Ayesha Khan, NAV Ullern
Foto: Privat
Hun jobber med flyktninger som deltar i introduksjonsprogrammet i bydel Ullern i Oslo.

– Akkurat nå har vi 40 deltakere på introduksjonsprogrammet. Ti av dem har per i dag ikke praksisplass. De går på norskkurs tre ganger i uka, og det er meningen at de skal ha jobbpraksis de to resterende dagene.

Det er lovpålagt at deltakerne i programmet skal ha aktivitet tilsvarende en normal arbeidsuke.

– Dette målet er dessverre vanskelig å nå i praksis, forteller Khan.

– Hva er det som gjør at flyktninger ikke får praksisplass?

– Arbeidsgivere er særlig skeptiske til å ta imot dem som er nyankomne. De ønsker seg folk som kan norsk fra før. Faktisk er det en del som krever at flyktningene har bestått språkprøve før de vil tilby praksis. Denne holdningen hos en del arbeidsgivere setter oss som jobber med introdeltakere i en skvis, for på den andre siden har vi kravet fra Integrerings- og Mangfoldsdirektoratet (IMDi), som styrer introduksjonsordningen, om at alle som deltar i introduksjonsordningen, kommer tidlig ut i praksis. 

– Hvor hensiktsmessig er kravet  fra IMDi om tidlig praksis når arbeidsgiverne er såpass negative til å ta imot de nyankomne?


– Vel, IMDI baserer seg på forskning som viser at jo tidligere du skaffer deg erfaring fra det virkelige arbeidslivet, desto større sjanse er det for at du lærer deg godt norsk. Men ikke minst er det viktig å få erfaring fra norsk arbeidsliv. Det har svært mye å si for hvordan det går etter at du er ferdig med introduksjonsprogrammet, sier Khan.

I Introduksjonordningen skilles det mellom to typer praksis, språkpraksis og arbeidspraksis. Språkpraksis er gjerne den første praksisplassen deltakerne har. Det er ikke krav om at jobben skal være relevant for deltakeren da det å øve muntlig norsk i en naturlig setting er hovedmålet. 

– De fleste norsklærere snakker rolig og tydelig, mens på arbeidsplassene må praktikanten forholde seg til normalt samtaletempo med kolleger, kunder, brukere etc, skriver IMDi på sine hjemmesider. 

Arbeidspraksis kommer senere i løpet. Her oppfordrer IMDi kommunene til å legge mer vekt på å finne et arbeid som er relevant for søkeren når det gjelder utdanning, erfaring og fremtidige yrkesplaner. 

Ender opp på trygd
For mange ender opp som sosialklienter etter introduksjonsprogrammet, mener hun.

– Mye av grunnen er nok at de ikke har skaffet seg den arbeidserfaringen de trenger. En del har også problemer med å lære godt nok norsk i løpet av de to årene programmet varer. Derfor bør politikerne vurdere å gjøre programmet mer fleksibelt, f eks ved å gjøre det lenger for dem som kommer til Norge med lite eller ingen skolegang.

Da Utrop snakket med barne- og likestillingsminister Solveig Horne før jul i forbindelse med regjeringens integreringskonferanse, signaliserte hun at når introduksjonsordningen skal gjennomgås på nytt, vil regjeringen se på muligheten for nye løsninger for dem med lavest kvalifikasjoner. Utrop henviste den gang til forskning fra Fafo som viser at nettopp de som kommer til Norge med lave kvalifikasjoner, får minst utbytte av introduksjonsordningen.  

Men kke bare staten har et ansvar for flyktningene, arbeidsgivere over det ganske land må også bidra, mener Ayesha Khan

– I samfunnsdebatten har det vært mye snakk om at flyktninger i langt større grad enn den øvrige befolkningen er arbeidsledige eller sosialklienter. Men hadde flere fått prøvd seg i arbeidslivet mens de fremdeles er i introduksjonsprogrammet, kunne vi fått flere flyktninger ut i jobb. 

Har ikke tall
Når en deltaker står uten praksisplass, kan følgen altså at hun eller han ikke har nok timer aktivitet i løpet av en uke. Etter å ha snakket med Ayesha Khan tar Utrop en telefon til Oslo kommune for å finne ut hvor mange deltakere på introduksjonsordningen som ikke har fullt program, slik loven krever. Vi finner til slutt fram til Inger Elisabeth Salvesen, som er spesialrådgiver i sosialseksjonen i Byrådsavdeling for eldre og sosiale tjenester. Hun kan fortelle at kommunen riktignok har tall på hvor mange av deltakerne på Introduksjonsprogrammet som er på ulike tiltak, men om de er aktive full tid, sier statistikken deres ikke noe om. I excel-dokumentet hun sender oss, er alle kategorier fylt ut med prosenttall, bortsett fra kolonnen med "Antall som ikke er full aktivitet". Her står det: "ikke mulig å ta ut tall på dette". 

Vi bestemmer oss for å ringe IMDI, men heller ikke de har noen detaljert oversikt over hvor stort sprik det er mellom idealet om full tid og det reelle aktivitetsnivået hos intro-deltakerne.

Både hos Oslo kommune og hos IMDi blir vi henvist til de enkelte bydelene i Oslo. Det er jo kommunene som har ansvaret for gjennomføringen av introduksjonsprogrammet, minner man oss om. Dermed setter vi i gang med å ringe rundt. Hos de aller fleste bydelene er svaret det samme: "Dette har vi ikke nøyaktige tall på, og vi ønsker uansett ikke å uttale oss om dette med fullt navn til pressen."

Men flere av de ansatte i bydelene innrømmer overfor Utrop at det er vanskelig å finne praksis til dem som er ferske i introordningen. Andre bydeler lover å svare, men har ennå ikke kommet tilbake til Utrop flere uker etter henvendelsene. Bare to av femten bydeler melder om full dekning både når det gjelder praksisplasser og annen aktivitet. Fra én bydel får vi vite at det å finne egnet bolig til flyktninger som skal bosettes, er en enda større utfordring enn praksisplasser. En ansatt i en annen bydel formulerer seg slik: 

– Jeg ser nå at det blir feil å presentere tall på det du spør om, dels fordi antallet uten fulltids program varierer fra måned til måned, og fordi det er ulike sammensatte årsaker til at ikke alle deltakere til enhver tid har aktivitet full tid, f eks deltakers ønsker, motivasjon, personlige forhold, matching av ønsker og mulige arbeidsgivere og tilgangen på villige arbeidsgivere.

Tar ansvar

Ingri Aukrust Berg leder Frivillighetssentralen Tidemanstuen. Her har de til en hver tid 10-12 deltakere på praksis. Tidemanstuen gjør en meget viktig jobb for flyktninger, mener Ayesha Khan i Nav Ullern.
Foto: Are Vogt Moum
Men noen arbeidsgivere og organisasjoner føler samfunnsansvaret som Ayesha Khan i Ullern bydel etterlyser. I tillegg til Waqas Ahmed på Bunnpris Blinderen finnes det ildsjeler rundt om i byen som gir flyktningene noe å henge fingerene i. Utrop møter én av dem på Tidemanstuen Frivillighetssentral på Frogner i Oslo.  

– Nå har jeg holdt på med dette i over 12 år, sier leder Ingri Aukrust Berg. 

Hun er sjef for et stort team av frivillige på den yrende frivillighetssentralen. 

– Her har vi både språkopplæring og arbeidspraksis, i tillegg til en hel masse andre aktiviteter. Noen aktiviteter er spesielt for innvandrere og flyktninger, men mye er åpent for alle. Vi samarbeider med NAV og kvalifiseringsprogrammet om praksisplasser. Praksisen foregår på kjøkkenet. Dessuten har vi frivillige norsklærere som gir undervisning i små grupper deltakere fra introduksjonsordningen, det vi kaller språkpraksis.

– Ikke en negativ statistikk
På Tidemanstuen er likeverd nøkkelordet.

På kjøkkenet på Tidemanstuen Frivillighetssentral blir det så vidt tid til en 30 sekunders pause for å bli tatt bilde av. Her drives det arbeidspraksis i samarbeid med NAV og Kvalifiseringsprogrammet hver dag.
Foto: Are Vogt Moum
– Alle som kommer hit, er deltakere, det gjelder også undertegnede, sier Berg. – De mellommenneskelige møtene mellom de norske frivillige og flyktningene som kommer hit fra introduksjonsprogrammet, er meget verdifulle. Vi norske blir kjent med innvandrere og ser at de er mer enn et medieoppslag eller et tall i en eller annen negativ statistikk.

På kjøkkenet er arbeidet i full gang. Deltakerne har nesten ikke tid til å se opp når Utrop kommer inn for å ta bilder, men bestemmer seg etter litt nøling for å posere medd solidariske armer om skuldrene til kollegene.

På Tidemanstuen er det til en hver tid 10-12 deltakere. De lærer enten norsk eller har arbeidspraksis.

Tilbake på NAV-kontoret på Ullern forteller Ayesha Khan at Tidemanstuen skiller seg ut i så måte.

– Flere frvillighetssentraler ønsker ikke ta imot mer enn én flyktning om gangen. Så problemet med å skaffe nok praksisplasser kan ikke løses av dem alene. Arbeidsgiverne i kommune, stat og det private næringsliv må kjenne sin besøkelsestid, slår hun fast.

BLD: – Forutsetter at kommunene oppfyller kravet

Fra Barne- likestillings-, og Diskrimineringsdepartementet (BLD) får Utrop vite at de ikke krever at det føres statistikk over hvor stor andel av deltakerne på introduksjonsprogrammet som ikke har aktiviteter tilsvarende full arbeidsuke.

– Det er et krav i loven av introduksjonsprogrammet skal være helårig og på fulltid, dette følger uttrykkelig av introduksjonsloven § 4 annet ledd. Å sørge for et program på fulltid er dermed en plikt for kommunen, og departementet forutsetter at kommunene oppfyller dette kravet. Kommunen er pålagt å føre internkontroll med at de oppfyller kravene i lovene, og Fylkesmannen fører tilsyn med at kommunene oppfyller kravene i loven. Tilsynstemaet i denne perioden er nettopp at programmet er helårig og på fulltid. Fylkesmennene kan gi kommunene pålegg om å oppfylle lovens krav dersom de finner avvik på dette i en kommune ved tilsyn, skriver BLD i en e-post til Utrop.

Saken ble opprinnelig publisert på papir i aprilutgaven av Utrop.