Tidligere FrP-formann Carl I. Hagen har påstått at det ifølge Koranen er "OK å lyve" for muslimer.
Foto: Pressebilder

Gir islam virkelig muslimer lov til å lyve?

Påstandene om islam er mange. Utrop gjør et forsøk på å skille myter fra fakta. 

Utrop nr. 13/2017 (04.04.2017)
Foto: Skjermdump fra debatten under artikkelen "Vi må få en handlingsplan mot islamofobi"

– Vi er i et krysspunkt hvor det kan gå bra – eller alt kan gå svært dårlig. Trekker vi det helt ut, blir jeg ikke overrasket om det i løpet av de neste 20 år skjer tilfeller av etnisk rensning av muslimer i Europa. Ideen om at muslimer tar over Europa, er blitt mer alminnelig. Det er ikke noe de fleste tror, men ideen er mer utbredt enn for fem år siden.

Foto: Kommentar under artikkel om minoritetsungdoms verdier
Det sa Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk Senter, til Agenda Magasin i juli i fjor. 

Han er ikke den eneste som er bekymret for økende islamfrykt. Den internasjonalt kjente islam-eksperten John L. Esposito sa det slik i et intervju med Aftenposten nylig: 

– Frykten for islam er på sitt høyeste punkt på 10–20 år, og den vokser. Ikke bare i USA, men også i Europa [...].  

For å komme videre i debatten om islam må det først komme et oppgjør med mytene, hevdet han. 

– Ta vold i de hellige skriftene, for eksempel. Av alle store religioner er Bibelen den eneste som faktisk tar til orde for folkemord. Det er mange flere passasjer om vold i Bibelen enn i Koranen, likevel trekkes sitater fra sistnevnte frem langt oftere. 

Som ikke-ekspert er det likevel ikke alltid lett å vite hvilken informasjon man skal stole på. Det hevdes og påstås om islam og muslimer over en lav sko både i bøker og i kommentarfeltene. Utrop har sett på noen av de vanligste og mest kontroversielle påstandene om islam og muslimer. Er påstandene sanne, eller i det minste sannsynlige? Hvor stammer de fra? Hvorfor fremmes de i offentligheten? 

Påstand 1: "Muslimer foretrekker å følge sharia fremfor norsk lov."
Det er ikke alltid lett å komme med konkrete motsvar på vage og generelle påstander som fremmes om muslimer. Men akkurat når det gjelder den vanlige påstanden om "lojalitet til sharia", er vi nylig kommet i den heldige situasjon at noen har tatt på seg jobben med å undersøke nærmere. Med støtte fra Fritt Ord fikk Filter Nyheter gjennomført en spørreundersøkelse som viste at mellom 10 og 15 prosent av norske muslimer er positive til mer religiøs innflytelse i samfunnet, litt avhengig av måten spørsmålet ble stilt på. 60-70 prosent av norske muslimer er imot dette. (Ganske mange svarte 'vet ikke'). Selv om de som ønsker mer "sharia" i styre og stell langt fra utgjør noe flertall, var de mange nok til at den kjente muslimske debattanten Mohammad Usman Rana reagerte:

– Denne andelen uttrykker at noen muslimer i altfor stor grad politiserer islam og til dels ser på religionen også som en politisk doktrine, sa Rana til Filter Nyheter. 

Påstand 1 er altså ikke helt uten forankring i virkeligheten, men at det skulle dreie seg om et flertall, er åpenbart feil. Og kanskje enda viktigere: Hvordan vet vi hva den enkelte muslim mener med "sharia" spesielt og "religiøs innflytelse" generelt? Svaret på dette fra ytterliggående islamkritikere er gjerne "steining", "forbud mot homofili og utroskap" osv. Men det er lite som tyder på at de har rett i det (se påstand 3, 4 og 5). 

Påstand 2: "Muslimer ønsker ikke å bli integrert."
I Sverige snakkes det om "parallellsamfunn" og "ghettoer". Enkelte mener de finnes her i Norge også, og at de særlig har oppstått fordi vi har fått muslimsk innvandring. Det er dessverre ikke alltid så lett å finne objektive mål for å imøtegå påstander av denne typen. For hva vil det si å "ønske å bli integrert"? Og hvordan vet vi om f eks manglende deltakelse i arbeidsliv og sivilsamfunn ikke skyldes utestenging, snarere enn at man selv trekker seg tilbake?

Utrop skrev tidligere i år om noen av årsakene til at yrkesdeltakelsen blant somaliske kvinner er så lav. Få trekker fram religion som hovedårsak. Statistikk viser at seks av ti flyktninger er selvforsørget etter åtte år i Norge. Så helt galt er det ikke.

Men likevel: Selv om en god del jobber og klarer seg bra, kan det kanskje være noe i påstanden? Vi ringer nestor på innvandringsfeltet, Lars Østberg, for å få klarhet i tankene. Østberg har jobbet med statistikk om innvandring i over 40 år, og har fremdeles kontor hos SSB. Han kommer med et nokså kort og enkelt svar. 

– Da Erna Solberg var kommunalminister i 2005 sa hun at vi særlig måtte se på innvandrernes etterkommere for å kunne si noe om hvordan det går med integreringen. Vi vet nå en del mer om dette. Ser vi på barn av innvandrere fra muslimske land, tar de utdanning dels på nivå med, dels i større grad, enn dem med foreldre født i Norge. 

Han understreker at tallene ikke sier noe om hvilken innflytelse religionen har på valg de unge etterkommerne tar, ikke minst fordi SSB bare ser på opprinnelsesland, ikke religiøs tilhørighet. Men Østberg mener altså at det i det store og hele ser ut til at etterkommere av innvandrere fra muslimske land finner seg til rette i Norge. 

På den annen side er det nokså tydelige funn som dokumenterer skepsis overfor muslimer. For eksempel viste en studie fra 2016 at når alle andre trekk ved to asylsøkere er like (utdanning, alder, kjønn osv), har muslimske asylsøkere 11 prosent lavere sjanse enn kristne asylsøkere for å bli akseptert i Europa. Undersøkelsen hadde hele 18.000 respondenter fra ulike europeiske land. 

Påstand 3. "Islam er en ideologi, ikke en vanlig religion."

Ragnhild Johnsrud Zorgati
Foto: UiO
Påstanden om at islam ikke er en religion, men en "idelogi", dukker hyppig opp blant islamhatere. Nylig ble f eks følgende sak beskrevet i Minerva: En person siktet for rasistisk aggresjon mot et kjærestepar der den ene parten var muslim, hadde lest og blitt overbevist av en lang rekke negative tekster om islam på internett, blant annet om islams "idelogiske" natur.

Den nederlandske politikeren Geert Wilders fremmer stadig vekk tanken om "islam som ideologi" og hevder at islam er fundamentalt annerledes enn andre religioner. Wilders har blitt et forbilde for personer med ulik grad av islamskepsis verden over. I dette intervjuet med australsk tv (ca 1:40) betegner han islam som en "totalitær ideologi", mens han i et annet intervju på BBC-programmet Hard Talk (se 4:45), snakker om "den voldelige ideologien islam". 

I Norge er det først og fremst ytterliggående grupper som Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) som hevder at "islam er en ideologi". Påstanden kan være vanskelig å få grep om, for hva som utgjør en ideologi, er åpent for tolkning. For å få hjelp henvender oss til Ragnhild Johnsrud Zorgati, som er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Institutt for kulturstudier og orientalske språk. 

– Når folk sier eller skriver noe slikt, så tenker de kanskje på islamisme, som gjerne brukes om en retning der religion og samfunnsbygging eller religion og politikk tenkes sammen. Islamisme er likevel er upresist begrep og brukes om grupperinger med forskjellig agenda.

– Enkelte hevder at islam skiller seg fra andre religioner på vesentlige punkter og derfor bør betegnes som en "ideologi". Er det rimelig å hevde, sett fra ditt ståsted som forsker?

– Nei, det er ikke slik at islam er vesensforskjellig fra andre religioner på den måten du beskriver, svarer Zorgati.

Hun forklarer videre at gjennom hele sin historie har islam vært preget av et stort mangfold. Det gjelder også synet på hvorvidt islamske regler bør brukes til å styre samfunnet. 

– Noen retninger og lærde ser religion og politikk i sammenheng, andre har tolkninger som avviser en slik sammenblanding.

Hun tror en del mennesker som frykter islam, oppfatter islam som en "ideologi" fordi de tenker på sharia, som tidligere har vært brukt som slagord av islamister.

– Forstått slik, gir islam et sett med regler som bør regulere de fleste sider av menneskelivet, også politikk og statsapparat. Men vi må huske at den politiske tolkningen av sharia ikke er en nødvendig tolkning for alle muslimer. For mange er sharia en moralsk rettesnor som skal lede dem på veien mot frelse. Hvis vi ser historisk på det, har sharia vært et fleksibelt system med ulike tolkningstradisjoner (lovskoler) som i tillegg til religiøse kilder, har tatt høyde for sedvanen i det geografiske området der man befant seg, samt hver enkelt saks unike karakter. Til sammen skapte dette et nokså balansert system.

Forestillingen om at sharia i eldre tider har brakt med seg ensrettende og brutale rettspraksiser, er altså ikke riktig, ifølge Zorgati.

– Der vi har historiske kilder, ser vi at sharia ga både religiøse minoriteter og kvinner gode muligheter til å bruke reglene i systemet til sin fordel. De kunne kreve sin rett, og de ble ofte hørt av dommerne. Samtidig var sharia basert på hierarkier der menn rangerte høyere enn kvinner og muslimer høyere enn tilhengere av andre religioner. Handlingsrommet til kvinner og religiøse minoriteter var derfor begrenset sammenlignet med handlingsrommet til muslimske menn.

Påstand 4. "Muslimer må følge alt som står i Koranen."
Nok en gang er det verdt å trekke fram Geert Wilders. "Muslimer tror Koranen er Guds ord, derfor må de følge den," sier han her (ca 7.20). Og i dette intervjuet hevder han at det ikke finnes noe som heter moderat eller radikal islam. "Det finnes bare én islam, og det er Koranens islam" (fra ca 5:20).

Ytterliggående politikere som Geert Wilders blir ofte beskyldt for å hevde at en variant av de aller mest fundamentalistiske islam-tolkningene er "den eneste gyldige". Men er det dekning for dette? Igjen tyr vi til ekspertisen. 

– Koranen er en sammensatt og kompleks tekst, og arabisk er et komplekst språk. Kommentarlitteraturen skrevet av muslimer opp gjennom historien, er enorm, og det finnes et utall fortolkninger. Det blir derfor tabloid å si at «muslimer må følge alt som står i Koranen». Muslimer vil ha ulike oppfatninger av hva man bør vektlegge i egen religiøs praksis. Mens noen understreker den etiske fordringen og at troen er i hjertet, vil andre også legge vekt på klesdrakt og regler for korrekt slaktet mat, sier Ragnhild Johnsrud Zorgati.

Hun bruker polygami som eksempel for å illustrere hvordan vers i Koranen kan tolkes ulikt. 

– Enkelte lærde mener at påbudet i Koranen om å behandle alle konene likt, kun gjelder det materielle, og da lar det seg jo gjennomføre. Andre mener at det gjelder også følelsesmessig, noe som straks kompliserer saken, og som faktisk har ført til at man har tolket verset som et påbud om monogami

– Altså kommer man til stikk motsatte konklusjoner basert på samme grunntekst? 

– Ja.  

Det er heller ingen ting som tyder på at muslimer faktisk lar seg styre av religionen i ett og alt, forteller hun. 

– Folk som har en negativ oppfatning av islam, har gjerne stereotype oppfatninger av muslimer. Under opprørene i den arabiske verden i 2011 var det ikke religiøse slagord som drev folket til gatene. Det var rop om rettferdighet og verdighet. Folk ønsket en trygg fremtid for barna sine, verdige liv og motsatte seg at små, udemokratiske eliter bestemmer over folk flest. Husk at i et land som Tunisia, som har 11 millioner innbyggere og der 98 prosent er sunnier, gikk man inn for en grunnlov som er basert på menneskerettsprinsipper. Den beskytter også religionen, men tar ikke utgangspunkt i sharia. Også islamist-partiet støttet denne grunnloven. 

– Er det mulig å si noe om hva den "jevne muslim" i Norge mener?

– Det finnes nok ikke noe slikt som "den jevne muslim" eller "muslimer flest". Muslimer i Norge har ulike meninger og tilhører ulike miljøer, trossamfunn, grupper og retninger med forskjellig syn på verden, religion og politikk. Det er feil å si at "alle muslimer er slik", eller "alle muslimer tenker likt".  

Påstand 5. "Koranen gir muslimer lov til å lyve"
I 2004 skrev Carl I. Hagen, daværende leder av Frp, følgende i et leserinnlegg i VG:

– Som jeg tidligere har sagt, så er det ifølge Koranen helt OK å bedra og lyve for de vantro, som for eksempel oss kristne. 

Påstanden kom i en debatt med Shoaib Sultan, daværende generalsekretær i Islamsk Råd. I et senere innlegg i samme meningsutveksling avslørte Hagen at det han snakket om, var "taqiyya", et begrep som er vanlig blant ytterliggående islammotstandere: 

– Taqiyya er et strategisk våpen. Ordet kan oversettes med «forsiktighet»: Muslimen kan skjule sine egentlige hensikter ved å forstille seg. Dette gjelder f.eks. korantolkning, hvor man overfor vantro betoner de blide vers i Koranen fra Muhammeds ungdom slik Sultan gjør i sin artikkel, skrev Hagen.

I 2010 dukket "t-ordet" opp hos Hege Storhaug i artikkelen "Vitnet vi taqiyya?", der hun kritiserer samfunnsdebattant Muhammad Usman Rana. Hun skrev den gang at taqiyya er "en 'teknikk' som handler om å skjule og tilsløre egne meninger, et aktivt bedrag, og som er en tillatt strategi for å fremme islams interesser."

I artikkelen hevder hun at "[t]aqiyya kan brukes i både krig og fredstid, hvor som helst i verden, og både innen sunniislam og shiaislam er taqiyya godkjent".  

Som belegg henviser hun til tidskriftet "Middle East Quarterly". Artikkelen hun støtter seg på, er imidlertid mer moderat i sine konklusjoner enn Hege Storhaug gir inntrykk av i sin artikkel. Dessuten er tidsskriftet gitt ut av en høyreorientert tenketank, og ikke av en uavhengig akademisk insitusjon, men det nevner ikke Storhaug. Når man leser artikkelen, ser innholdet på overflaten ut som det er akademisk holdbart, men Utrops undersøkelser viser at fremstillingen artikkelforfatter Raymond Ibrahim i Middle East Quarterly gir av taqiyya, ikke støttes av verken islam-forskere flest, eller muslimske lærde. 

Les også: Shoaib Sultan: – Koranen gir ikke muslimer "lov til å lyve"

Når Utrop ringer for å høre hva Hege Storhaug mener om taqiyya i dag, sju år senere, sier hun at "dette ikke er på hennes agenda", før hun brått avslutter samtalen.

Geert Wilders er på sin side ikke redd for å bruke taqiyya-begrepet. Han sa det slik i et intervju med BBC

– Jeg anerkjenner at de fleste muslimer ikke er terrorister, men jeg vet også at hvis det blir mange flere av dem, kan det forandre seg. Konseptet taqiyya, som de bruker nå, som innebærer å ikke vise eller snakke om hvem de egentlig er, vil forandre seg hvis de blir sterkere.  

Utrops samtaler med eksperter og gjennomgang av faglitteratur viser at forestillingen om at taqiyya gir muslimer rett til å lure og bedra, stammer fra ytterliggående islammotstandere i Vesten. Taqiyya finnes riktignok som begrep i islam, men først og fremst innenfor sjia-retningen, og da knyttet til en helt bestemt historisk kontekst:

Gjennom historien har sjiamuslimene ofte vært en minoritet i områder der sunnier har vært i flertall. Dette har i perioder ført til forfølgelse. Hvis liv eller eiendom var truet, praktiserte sjiaer taqiyya. Det vil si at de kunne skjule eller fortie lære og praksis som ikke er akseptert i sunniislam for å redde livet sitt eller på annen måte unngå forfølgelse. 

Det er derimot så å si ingen lærde innenfor hovedstrømmen av verken sjiaislam eller sunniislam som mener at Koranen gir en "rett til å lyve", uten under helt bestemte omstendigheter der f eks liv og helse er i fare.  

Påstand 6. "Det blir mange flere muslimer i fremtiden, kanskje til og med muslimsk flertall."
I den såkalte "Eurabia-teorien", en konspirasjonsteori som blant annet fremmes av Peder "Fjordman" Jensen, er fødselstall og innvandring viktige elementer. Teorien går ut på at europeiske og arabiske ledere samarbeider om en "muslimsk overtakelse av Europa".  

I Norge er det SSB som jobber med såkalte befolkningsfremskrivninger. Men ytterliggående innvandringskritikere og islamkritikere har ofte lav tiltro til SSB. Situasjonen er like fullt den at det er "byrået" som har de beste, og i mange tilfeller eneste, tallene som kan si noe om hvordan befolkningen vil se ut i framtiden. Som nevnt registrerer de imidlertid ikke religiøs tilhørighet, men deler inn innvandrerbefolkningen etter hvilken verdensdel de er født i. 

Artikkelen fortsetter under diagrammet. 

Befolkningen i Norge i 2067 hvis innvandringen blir høy. Klikk for større versjon.
Foto: Utrop
Når SSB gjør sine fremskrivninger, opererer de ofte med tre alternativer for fremtidig innvandring – et høy-alternativ, et hovedalternativ og et lav-alternativ. I denne artikkelen har vi valgt å legge høy-alternativet til grunn. Det gjør vi selv om SSB har påpekt at anslagene deres faktisk har vært for høye de siste årene. Med høy-alternativet får vi følgende fremskrivninger for årene 2067 og 2092, altså femti og syttifem år fram i tid:

Gruppene "innvandrere fra Asia, Afrika og Latin-Amerika" og deres etterkommere vil, forutsatt høy innvandring, utgjøre til sammen 30 prosent av befolkningen i 2067 og 38 prosent i 2092. Men, og dette er viktig: langt fra alle i disse to gruppene vil være muslimer, for i Asia, Afrika og Latin-Amerika bor det som kjent mange som ikke er muslimer. Vi er altså langt, langt unna et "muslimsk flertall". 

Kritikere av SSBs måte å regne på har pekt på at kategorien "Befolkningen ellers" (se kakediagram) skjuler folk med "innvandrerbakgrunn". Det er fordi SSB bare fører statistikk over førstegenerasjons etterkommere (tidligere kjent som "andregenerasjons innvandrere"). De som har besteforeldre, oldeforeldre, tippoldeforeldre osv født i utlandet, regnes som norske av SSB. Men selv når dette er tatt med, vil vi være langt unna et muslimsk flertall. Det er det minst to grunner til. For det første vil det fremdeles være ganske mange "urnorske" i "Befolkningen ellers". For det andre vil mange i tredje, fjerde og femte generasjon være etterkommere av innvandrere som er/var kristne, buddhister, hinduister, ateister osv. 

En annen del av konspirasjonsteorien om "muslimsk overtakelse" er at muslimer i Europa får flere barn enn andre grupper, noe som med tiden vil føre til muslimsk flertall i europeiske land. Det er sant at en del muslimske land har høye fødselstall, men det har lenge vært kjent at fødselstallene blant innvandrere i Norge, nokså raskt nærmer seg det nasjonale gjennomsnittet

De virkelig overbeviste konspirasjonsteoretikerne lar seg (selvsagt) ikke affisere av denne typen beregninger. I ytterliggående miljøer tror enkelte f eks at bare antallet muslimer når en "kritisk masse", vil det være nok til at muslimene slår seg sammen og overtar hele samfunnet. Eller de avfeier SSBs tall som urealistiske og kommer med egne tall. Men ifølge vår beste kunnskap er altså "muslimsk flertall" ikke noen realistisk beskrivelse av fremtiden. 

Hva med den andre siden? 
De fleste antirasister og muslimske talspersoner i Norge er nøye med å understreke at de ikke ønsker å kneble ytringsfriheten og at de ønsker seriøs islamkritikk velkommen. Men er de antirasistiske aktivistene og andre som ønsker å forsvare islam mot ufine angrep flinke nok til å være selvkritiske? Eller klarer de ikke å se problemene fordi de ønsker å "beskytte" muslimer?

Nylig har den tyrkiske presidenten Recep Erdogan kommet med foruroligende uttalelser om at "tyrkere i Europa må få fem barn" og at "ingen europeer vil gå trygt på gaten" hvis Europa fortsetter i samme spor som nå. Spørsmålet det kan være verdt å stille seg i lys av slike uttalelser, er: Sier Erdogan dette fordi han er muslim? Sagt på en annen måte: Er det religionen som får ham til å uttale slike skremmende ting? 

Essensialisme
Det finnes dem som forsøker å gå opp en gylden middelvei mellom overspente "kritikere" og naive "forsvarere". I en artikkel i det nyeste nummeret av tidsskriftet Samtiden (som i sin helhet er viet Koranen) kritiserer Nils August Andresen, redaktør i Minerva, både de enøyde islamkritikerne og deres motstykker på den andre siden av debatten. Han mener det finnes en utbredt tendens til å tenke essensialistisk på begge sider, og siterer blant annet Aftenposten-kommentatorer og biskop Atle Sommerfeldt som eksempler på debattanter som ikke tar verken teologiske problemer eller problemene innad i muslimske miljøer på alvor. Andresen skriver: 

– I denne situasjonen er det nødvendig med bedre diskusjoner om teologi. Både muslimer og ikke-muslimer må bli seg bevisst at enhver korantolkning nettopp er en tolkning. Reformvennlige må også forstå at lite progressive lesninger ofte er de lettest tilgjengelige og at nye tolkninger betyr intellektuell kamp. [...] Ikke-muslimer kan vise velvilje og akseptere at visse vers var ment å gjelde i en situasjon der krig truet samfunnet.. 

Vi tar kontakt med Rune Berglund Steen, som vi lot åpne denne artikkelen, for å høre hva han tenker nå, nesten et år etter at han kom med sin pessimistiske diagnose om islamfryktens fremtid i Europa, som han mente i verste fall kan ende i "etnisk rensing". 

– Jeg tenker at dette også må sies noen ganger. Muligheten finnes. Det bør ikke sies ofte. Vi bør ikke skremme opp folk. Vi bør unngå dystopier. Men det er naivt ikke å se for seg muligheten. Se bare på USA – hvem hadde trodd dette for ett år siden? Nå utgis lister over "illegale immigranter" som er mistenkt for kriminalitet, etter en oppskrift fra nazi-tidens Tyskland. Man kan også se på den autoritære utviklingen i flere land øst i Europa, eller den høyst reelle muligheten for at Marine Le Pen blir president i Frankrike. Noen piler peker nedover, spørsmålet er hvor dypt, skriver Berglund Steen i en epost.

– Jeg sier selvsagt ikke at man vil se en så grusom utvikling som etnisk rensning over hele Europa, heller ikke i et 20-årsperspektiv, men at vi ikke kan utelukke at det kan skje noen steder. I 1920, gitt fordommene mot jøder, var det ikke riktig å se for seg risikoen for "etnisk rensning"? Generelt, gitt menneskehetens historie, vil det alltid være naivt ikke å se for seg en viss risiko for grusomhet, skriver han videre. 

Samtidig er mye av det som skjer allerede mer enn grusomt nok, synes han.

– Som vigilante-grupper ("borgervern" er bedre norsk men det høres for positivt ut) som patruljerer yttergrensene for å jakte på flyktninger. Flyktninger i elendige leirer på europeisk jord. Flyktninger som møter piggtråd. Flyktninger som fryser i vinterkulden. Og det er etter at de har overlevd ferden over Middelhavet, skriver han.

Han mener Europas sjel er i en krise allerede nå.

– Spørsmålet er om det kan bli enda verre. Heldigvis er motkreftene også sterke. Man kan se motstanden i USA, hvor domstolene har stanset innreiseforbudet for muslimer to ganger. Eller man kan se til Nederland. Likevel – det er en uforutsigbarhet her, det er dynamikker det er umulig å forutse, i alle fall i et 20-årsperspektiv. Fordommene som vi har tillatt å bre om seg mot muslimer, kan på et tidspunkt bli farlige.

Kilder:

  • Diverse artikler og statistikk fra SSB
  • Store Norske Leksikon
  • YouTube
  • Forskning.no   
  • Arnfinn Pettersen skriver om islamofobi i Humanist 2/12 
  • Samtiden 1-2017 er viet Koranen
  • Boka Motgift (2012) er beskrevet som en "akademisk respons på den nye høyreekstremismen" og inneholder flere artikler om islamhat