SVs aldersgrensede vedtak om rituell omskjæring er uttrykk for en tankestrømning i europeisk sivilisasjon som historisk sett har reagert på annerledeshet hos minoriteter med repressive tiltak dårlig fordekt som "omsorg", skriver Sohaib Ahmad i dette innlegget. Illustrasjonbildet viser rituell omskjæring av et flere dager gammelt guttebarn.
Foto: Jake Britton

Forbud mot omskjæring er uttrykk for kulturell arroganse

Man regner med at gravide kvinners drikking av alkohol er blant de største årsakene til psykisk utviklingshemning i Norge. Er ikke dette lemlestelse av barn i mors mage?, argumenterer Sohaib Ahmed i denne kommentaren.

Utrop nr. 14/2018 (05.04.2018)

Et flertall i SVs landsstyre har gått inn for 15-års aldersgrense for rituell omskjæring av gutter. Da omskjæring av guttebarn for det meste gjennomføres kort tid etter fødsel vil et slik forslag gjøre det forbudt for muslimer og jøder i Norge å praktisere sine tradisjoner slik de kjenner dem over hundrevis av år, ja tusenvis av år.

I etterkant av vedtaket har omskjæring av gutter blitt omtalt som "en tradisjon fra barbariske tider" og "overgrep mot nyfødte guttebarn". Dette til tross for at skadevirkingene av et slik inngrep langt fra er åpenbare. Faktisk er det slik at de amerikanske helsemyndighetene CDC (Centre for Disease Control and Prevention) og den amerikanske barnelegforeningen understreker helsegevinstene ved omskjæring av nyfødte guttebarn. Det europeiske legemiljøet på sin side er ikke enig dette synet og argumenter for at omskjæring er et unødvendig inngrep. Fra tidligere vet man at WHO (verdens helseorganisasjon) anbefaler mannlig omskjæring da det har vist seg å beskytte mot ikke bare HIV-infeksjon, men også HPV og Herpes. Disse funnene er det stort sett enighet om blant forskere. Noen argumenterer da med at man bør vente med omskjæring til barnet blir eldre, mens andre understreker at det faktisk er mest hensiktsmessige å gjøre dette like etter fødsel da det er mer komplikasjoner ved mannlig omskjæring jo eldre man blir. Selve inngrepet vil og være mer kostbart for samfunnet.

I lys av dette kan omskjæring av guttebarn vanskelig beskrives som et "overgrep", men bør presenteres som det er. Et utbredt, men minimalt medisinsk inngrep med omdiskutert nytteverdi. Å omtale det som å "amputere friske kroppsdeler" slik som ble gjort på Frps landsmøte i 2017 har ingen annen nytte enn å polarisere debatten. Det synes nødvendig å minne om at 60 prosent av guttebarn i USA, der dette i overveiende grad utføres på grunn av medisinske årsaker, blir omskåret med få rapporterte komplikasjoner.

Ifølge Rolf Kirschner, lege og tidligere leder i Mosaisk Trossamfunn, bærer den norske debatten om mannlig omskjæring ofte preg av å være usaklig, uetisk og sårende. Man kan spørre seg om debatten i det hele tatt hadde eksistert om den ikke hadde vært uløselig knyttet til den relgiøse utøvelsen hos minoriteter som på ulike vis skiller seg ut. Det er neppe de om lag ti tusen amerikanere i Norge man har i tankene når man henviser til "tradisjoner fra barbariske tider" og ønsker å beskytte "norske barn" mot "amputasjon".

Når omskjæring av guttebarn er knyttet til kulturell og religøs praksis hos kulturelle minoriteter er vi plutselig over i en annen diskusjon. Det er veldig lett å peke på og forstørre påståtte negative konsekvenser ved tradisjoner tilhørende andre kulturer, men vitner dette om selvinnsikt? Tradisjonen for omsorg for barn, kvinner og andre "sårbare" hos "Den Andre" er lang i den europeiske kulturkrets. Fra kinesiske kvinners små innsnørte føtter til afrikanske kvinners underliv. Omtanken, harmen, og handlingsviljen er stor. "Vi må gjøre noe", "Jeg blir så sint" og "Nok er nok".

Da er det lett å se bort i fra at denne omtanken og omsorgen ofte følges hakk i hæl av overgrep, spesielt om disse "fremmede" finnes i ens eget samfunn. Fornorskningspolitikken overfor samer og kvener og overgrep mot tatere er eksempler på hvor feilslått statlig omsorgen i møte med minoriteter kan være. Alt gjennomført "i beste hensikt". At Norges deltagelse i krigen mot Afghanistan også var kvinnefrigjøring vet vi jo takket være Aps Marit Nybakk.

I Norge tillater man bruk av alkohol til tross for at et nytt rusmiddel med like stor skadevirkning på individ og samfunn aldri ville ha vært lovlig. Man lar kulturelle og historiske hensyn veie tyngst. Man hva slags argument er dette? Man drikker jo tross alt alkohol frivillig, mens nyfødte guttebarn ikke har noe valg når de blir omskåret.

Dette er selvfølgelig sant, men hvert år blir det født et titalls barn med føtal alkohol syndrom (FAS) på norske sykehus. Deres mødre har drukket alkohol under svangerskapet. Syndromet innbefatter medfødt hjerneskade, men også anormale og i verste fall manglende organer. Et barn født med FAS vil ha store ettervirkinger i hele sitt liv. Når èn studie viser at 40 prosent av gravide kvinner i Oslo som ble spurt fortsetter å drikke alkohol under svangerskapet, hvor mange barn er da i faresonen? Vi kunne kanskje trengt litt tydelighet rundt dette.

I tillegg til diagnosen FAS med uttalte symptomer er tusenvis av barn er født med store og små hjerneskader grunnet mors alkoholbruk i svangerskapet og man regner med at gravide kvinners drikking av alkohol er blant de største årsakene til psykisk utviklingshemning i Norge. Er ikke dette lemlestelse av barn i mors mage?

Dette ønsker man ikke å forby, og det å påføre sitt barn FAS medfører heller ikke noe straffeansvar. Her er politikerne stort sett fraværende, mens legene gir velmente råd om å unngå alkohol fra første stund i svangerskapet. Hvor er de sinte, indignerte og gråtende nordmenn. Er det bare innvandrergutter og jenter deres hjerte banker for?

Videre vet vi at titusenvis av norske barn gruer seg til jul på grunn av foreldrenes alkoholforbruk. Dette ifølge Senter for Rusmiddelforskning. Dette er det selvfølgelig bevissthet om, men det blir ikke brukt politisk for å skape fordommer om nordmenn som feirer jul. Hva om tusenvis av muslimske barn i Norge hadde gruet seg til Eid-feiring? Da hadde nok Siv Jensen blitt "sjokkert". Venstre-politiker Abid Raja hadde gestikulert vilt mens han pepret oss med ord som "brune nordmenn" og andre egenkomponerte, lett ubehagelige utrykk. Det er ingen overdrivelse å si at muslimene utvilsomt hadde blitt overøst med "omtanke" og "bekymring".

Man må gjerne omtale disse argumentene for "whataboutisme", men en oppriktig bekymring for nyfødte barns helse fri for kulturell arroganse og hykleri hadde selvfølgelig startet med et definitivt forbud mot å nyte alkohol under svangerskapet. Dette er et reellt folkehelseproblem. Norske minoriteters relgiøse og kulturelle praksis er ikke det. Når skal nordmenn ta en titt i speilet og tvinge fram et fundamentalt oppgjør med alkoholens skadevirkninger? Jeg vil anta at norske muslimer i liten grad marinerer barn i mors mage med alkohol. Her kan faktisk nordmenn flest lære omsorg for sine ufødte barn av muslimer. Å bli konfrontert med og akseptere en annen kulturs verdier burde ikke være vanskelig i det liberale og tolerante Norge. Spesielt når man vet at det er riktig. Kan vi ikke starte med disse FAS barnas skjebne? Er det noen som «kjenner at de blir så sinte»? På barnas vegne mener jeg.

Avslutningsvis vil jeg si at det ikke bør være noen tvil, hverken for SVs landstyre eller andre som støtter dette vedtaket: Dere er representanter for en tankestrømning i europeisk sivilisasjon som historisk sett har reagert på annerledeshet hos minoriteter med repressive tiltak dårlig fordekt som "omsorg". En aldersgrense for omskjæring av gutter vil nødvendigvis føre til overgrep mot minoriteter i samme kategori som man i nyere tid har sett seg nødt til å ta avstand fra.