Det handler jo ikke om at han nekter å hilse, men at han hilser på en annen måte.
Foto: navedz
Ytringer

Håndhilsing – ikke eneste måte å vise respekt på

«Er dette å legge til rette for integritet og verdighet?», spør Britt M. Kvaran Elli etter Diskrimineringsnemndas kunngjøring om håndhilsing.

Utrop nr. 48/2018 (13.12.2018)

Nylig falt avgjørelsen i saken der lærervikaren ved Ekeberg skole ønsket å få hilse på kvinnelige kolleger på en annen måte enn de var vant til. Mannen hadde informert skolen på forhånd om at han ikke ville holde i hånden til kvinner på grunn av sin religiøse praksis. Daværende rektor ved skolen, Bente Alfheim, har tidligere sagt til NRK at selv om dette ikke var praksis ved skolen, var de åpne for inkludering og ville gi mannen en mulighet. I praksis betydde mannens tradisjon at han hilser på kvinner ved å legge hånden over hjertet sitt og bøye seg lett forover i det som for ham var ment som en respektfull og ærbødig gest. Det falt ikke i god jord hos en av kvinnene han hilste på, og hun klaget fordi hun følte seg krenket. Han ble nektet fornyelse av lærervikariatet sitt på Ekeberg skole. Saken ble prøvd i Diskrimineringsnemnda, underlagt Barne- og likestillingsdepartementet, da mannen oppfattet seg utsatt for diskriminering på grunn av tradisjon og religiøs overbevisning.

En annen måte å vise respekt på
Nemndleder Ivar Danielsen sier i en pressemelding: - Dersom en skulle tillegge konservativ praksis innenfor enreligion avgjørende vekt, ville dette kunne være uheldig for en ønsket samfunnsutvikling. Bakgrunnen for at likestilling mellom kjønnene som ideal står såpass sterkt i Norge, er blant annet at religiøs konservativisme har måttet vike ved konflikt.

Jeg stiller meg et par spørsmål ved Danielsens logikk. Det første gjelder hans påstand om at mannens måte å hilse på skulle krenke likestilling mellom kjønnene. I medieomtaler beskrives situasjonen slik at mannen «nekter å håndhilse på kvinner». Som om det handlet om en slags stille protest. Det handler jo ikke om at han nekter å hilse, men at han hilser på en annen måte. En respektfull måte. Så kan man spørre hvorfor han ikke vil ta kvinner i hånden. Heller ikke dette klarer jeg å se har med nedvurdering eller diskriminering av kvinnen å gjøre, da en del muslimske kvinner har den samme praksis overfor menn. I de tilfellene snakker man aldri om at kvinnen «diskriminerer» mannen ved at hun «nekter» å holde i hånden hans.

Sameksistens er målet
Nemndlederen Danielsen uttalte videre at «dersom en skulle tillegge konservativ praksis innenfor en religion avgjørende vekt, ville dette kunne være uheldig for en ønsket samfunnsutvikling.» Dette har med en kulturtradisjon å gjøre, som slett ikke er svært utbredt innen islam, men som noen muslimer praktiserer. Derfor er det vel snarere en kulturtradisjon fremfor en religiøs skikk.

Hilseritualer varierer over hele verden. De er kulturelt betinget. Når vi hilser på noen, åpner vi for sameksistens og en relasjon med den andre. Derfor er målet med å hilse, at den andre blir anerkjent og sett. Det er ingenting i måten denne mannen på Ekeberg skole hilste på, som skulle tilsi at han anerkjenner kvinner i mindre grad enn menn.

Altså kan man ikke dedusere ut fra måten lærervikaren ved Ekeberg skole hilste på, at han handlet diskriminerende overfor sin kvinnelige kollega. Hun ble både anerkjent og sett. Likevel, i flere lignende saker i nasjonale og internasjonale medier, er det den som blir hilst på, som «føler seg diskriminert». Hva er det som mangler oss? I det øyeblikket jeg ser noen og jeg forstår at dette er en situasjon rent sosialt der vi nå kommer til å hilse på hverandre, har jeg jo såpass sosiale antenner at jeg evner i det øyeblikket før vi hilser og «forehander» oss frem sosialt til hvordan det skal skje, registrerer hva den andre gjør, om de er i ferd med å gi meg en klem, eller strekke ut hånden. Hvis jeg da så vidt har rukket å strekke ut min, registrerer jeg fort om den andre ønsker å heller utvise en annen type gest i ærbødighet overfor meg, og jeg svarer med det samme kroppsspråket. Det ville jeg kunne klare i en ganske elegant overgang fra en hånd som var på vei ut mot vedkommende, til heller å svare på samme måte.

Inkluderingens mål
I 2016 ble det en stor nasjonal debatt i Sveits da en skole lot to syriske brødre få slippe å håndhilse på kvinnelige lærere. De fikk hilse på sin tradisjonelle måte. Debatten førte til at myndighetene overprøvde skolens beslutning. Begrunnelsen var blant annet at «integrering» av innvandrere teller mer enn studenters trosfrihet.

Og da kommer vi tilbake til det uunngåelige spørsmålet om meningen med inkludering og integrering skal være at andre må bli og være akkurat som oss.

Er dette et særnorsk fenomen?

I Sverige har det vært flere anledninger de siste årene der myndighetene har dømt til å betale erstatning til muslimske kvinner som ikke ønsket å hilse på en mann ved å holde i hånden hans. Sverige har også en «Diskrimineringsombudsmann». De ga ikke medhold til bedriften i Uppsala som krevde av en kvinnelig ansatt i sommer at hun skulle hilse på en bestemt måte, da hun i stedet la en hånd på brystet og bøyde seg frem. Bedriften ble dømt til å betale kvinnen 40 000 kroner i erstatning. Talsmann for ombudsmannen, Clas Lundstedt, uttalte, «For første gang har vi en dom som kan handle om håndhilsing, og som sier at man ikke kan kreve av ansatte at de skal hilse på en viss måte.»Selskapet nådde i domstolen ikke fram med sitt argument om at alternative hilsemåter som skiller mellom kjønn, er krenkende. I Sverige ble en ung muslimsk, kvinnelig lærervikar klagd inn til rektoren av en av hennes mannlige kolleger fordi hun i stedet for å hilse på ham med utstrakt hånd, la hånden på hjertet og bøyde seg frem. Han følte seg krenket. Kvinnen fikk beskjed av rektor om at hun ikke fikk jobbe som lærer uten å håndhilse på de mannlige lærerne. Svaret fra myndighetene ble 120 000 kroner i oppreisning til kvinnen. Selv uttalte hun at det handlet om sin oppfatning av egen og andres intimsone, og at det var der hun valgte å sette grensen for seg selv.

Tilrettelegging for verdighet
Er den norske folkesjela blitt så sår og krenkbar at det føles så vanskelig å utsette oss for andre måter å være på, andre måter å betrakte verden rundt oss på?

Til slutt må jeg få lov til å undre meg over hvordan Diskrimineringsnemnda kan fatte et vedtak som de har gjort i saken fra Ekeberg skole, når Likestillings- og diskrimineringsombudet oppfordrer til følgende i sin offisielle veiledning til arbeidsplasser:

«Arbeidsgivere må ta hensyn til at det kan være ulike religioner og livssyn på en arbeidsplass. Både myndigheter, organisasjoner og arbeidsgivere har ansvar for å tilpasse dagens ordninger på norske arbeidsplasser til en ny virkelighet.»

Religioner praktiseres på ulike måter. Det som er viktig religiøs praksis for noen, kan være mindre vesentlig for andre. Derfor er dialog en av de viktigste metodene for å få en arbeidsplass med ansatte med ulike religioner og livssyn til å fungere godt.

Videre står det i § 4.3 (1) i Lov om arbeidsmiljø, mv.:

«Arbeidet skal legges til rette slik at arbeidstakers integritet og verdighet ivaretas.»

Skal mennesker kunne påtvinges en atferd som er unaturlig for dem? Skal de kunne påtvinges en atferd som lett kan erstattes med en annen handling – en handling som utviser like stor anerkjennelse og respekt? Det ville i tilfelle være veldig langt unna «å legge til rette for en arbeidstakers integritet og verdighet»

Se lederartikkel: Ikke tenk på kamel