Ytringer

Reformønsker er et kjærlighetstegn

 
Reformer er allerede i gang i islam, og det er, historisk sett, en helt vanlig dynamikk. Hva reformene skal innebære må avgjøres av muslimer selv – og alle ønsker om endring kan ses som tegn på ansvarsbevissthet og kjærlighet, skriver Britt Margrethe Kvaran Elli. 

 Les andre artikler i serien “Reform i islam”.

Nødvendig med bevissthet om religiøs åpenhet og tankefeil
Trenger islam reform?
Reformarbeidet i islam lever
Pennens krig er den sterkeste jihad 

Enkelte spør om det er nødvendig med reform i islam, og i så fall i hvilken grad. For meg blir det viktig å stille noen andre spørsmål før vi kan gjøre noen tilnærming til spørsmålet på en verdig måte.

Det nytter ikke å påby reform utenfra. All reform må skje innenfra.

Reformer må komme innenfra
Hvis noen hadde spurt paven på 1500-tallet om det var nødvendig med reform i den katolske kirken, hadde han nok avvist det kategorisk. Men det var ingen som spurte ham. Derimot vokste det frem noe ustoppelig fra kirkens innside. Det som vokste frem kom fra noen som elsket kirken høyt nok til å våge å si noe annet om den enn det som tidligere var opplest og vedtatt av makteliten. Reformer har alltid vært drevet frem innenfra, som en ustoppelig spire av liv, av det slaget som kan sprenge seg gjennom asfalt og stein. Det nytter ikke å påby eller oppfordre til reform utenfra. All reform må skje innenfra. 

Islam er så mangt – hvor skal reform i så fall rettes?
Martin Luther initierte reformasjonen i kristendommens historie. Det var ikke bare en religiøs reformasjon. Den hadde også mange kulturelle aspekter. Luther var munk og viet til prest i den katolske kirken, og levde det meste av sitt liv som professor i teologi. Men tankegodset han utviklet av kjærlighet til en hellig bok, avvek i for stor grad fra den aksepterte mainstream. Derfor erklærte paven ham som kjetter. Med dette gikk man ut ifra at det var satt en effektiv stopper for det nye. Resultatet ble dog noe helt annet. I stedet for at det bestående ble truet, fortsatte de to grenene videre i hver sin retning. 

Eventuell reform innen islam kan neppe heller ha som mål å forandre alt det bestående. Og da blir det nærliggende å minne om at islam heller ikke er noen ensartet størrelse – hvilket bare blir tydeligere og tydeligere etter hvert som tiden går. Og et nytt spørsmål blir da: – Hvilket uttrykk for islam skal i så fall reformeres?

Islam i vest – muslimer i øst
Under ledelse av professor Hussain Askari ved George Washington University i USA, ble det i 2015 utarbeidet en spennende undersøkelse. 153 land i verden ble rangert etter  tilstedeværelse av islamsk etikk i sin samfunnsform.

Utgangspunktet var Koranen, muslimenes hellige bok, og eksempler fra profeten Mohammads liv. Landene som avspeilte grunnleggende islamske prinsipper var ikke de man kanskje skulle tro. Når samfunnsøkonomi, jus, regjering, menneskerettigheter og internasjonale relasjoner ble målt etter «islamskhet», kom Nederland på første plass som det mest «islamske» landet. Like etter kom Sverige, Sveits, New Zealand, Danmark, Finland, og Norge på syvende plass. Saudi Arabia havnet på 131. plass blant de 153 landene. 

Mohammad Abdou var en egyptisk-islamsk jurist og reformator allerede på 1800-tallet, og sa: «Jeg reiste vestover og så islam, men ingen muslimer. Jeg reiste tilbake østover igjen og så muslimer, men ingen islam.» Funnene i professor Askaris forskning mange år senere var altså, allerede den gangen, merkbare. 

Tolkninger kan flytte makten
For en som står utenfor den islamske religionen, og kun kjenner den gjennom andres øyne og hjerter, blir jeg nysgjerrig på dette tilsynelatende paradokset. Kan det virkelig være slik at så mange av verdens muslimer i dag praktiserer islam på en annen måte enn den var tenkt? Er det tilfellet at så mange såkalte islamske regimer praktiserer islam på en annen måte enn den var tenkt? Altså på en annen måte enn beskrevet i Koranen, som jo skal være fundamentet for religionen? I så tilfelle, skal vel også disse ha lov til å tolke ulikt. 

Under den romersk-katolske kirkens største maktperiode var Bibelen lenket til talerstolene i kirkene. Det var forbudt for lekfolk å lese i den, og helt klart forbudt for andre enn de skolerte, geistlige å formidle og tolke det som sto der. Noe av denne eimen spredte seg videre etter reformasjonen, og Hans Nilsen Hauge fikk smake giften fra de som mente å ha monopol på å tolke og formidle en hellig bok. Var det av frykt for at den kunne misforstås og forvrenges av ukyndige, eller av frykt for at den kunne bli riktig forstått, slik at det kunne rokke ved maktens tinder?

Ønsker om reform er kjærlighet til islam
Da reises naturlig nok også spørsmålet om hvem som skal definere islam som «den riktige» islam – om det er de som selv identifiserer seg med dem eller om det er den som befinner seg utenfor? Den protestantiske reformasjonen ville nok ikke ha hatt det samme resultatet, hadde Martin Luther selv ikke vært en så sentral figur i den katolske kirken. Reformasjonen ble født innenfra som en smerte, som en lengsel etter noe mer. Og den smerten og lengselen som kan født noe nytt fra noe bestående, kan komme bare fra en som elsker. Ikke fra frykt og hat.

Enkelte grener av uttrykk for islamistiske og islamske miljøer frykter jeg vi må leve med i uoverskuelig fremtid. Det finnes enkelte konflikter som tar lenger tid å løse. Både fra religiøst, kulturelt og politisk perspektiv. Men det skjer en reform i islamske miljøer i dag, verden over. Uansett hva den ene eller den andre av oss måtte mene om den. Den lever sitt eget liv. Det skjer blant annet hos de som elsker religionene nok til å våge å uttale seg. I november 2018 protesterte 5000 kvinner i Saudi-Arabia mot en religiøs tolkning som medførte påbud av et bestemt klesplagg for kvinner. 

Vern om de som tør å tenke nytt
Tusenvis av kvinner og menn har de siste årene også gått sammen og demonstrert offentlig mot barneekteskap i flere såkalte islamske land. Dette er muslimer som våger å tenke høyt om det å tenke nytt – og å snakke om hvordan boken som er hellig for dem skal tolkes.  Over hele verden tar de til orde for å dele sine perspektiver på tidligere vedtatte sannheter. De våger å oppfordre sine miljøer til undring og til å tenke høyt sammen. Det er kun diktaturstater og tyranner som er redd for den slags.

Dette er noe som vokser frem innenfor det som mange utenforstående har oppfattet som en ensartet, homogen, uforanderlig form. 

Med flere spørsmål enn svar, er jeg trygg på iallfall én sak: Hvis vi mener det er viktig å kjempe for ytringsfriheten og friheten til å tenke egne tanker, plikter vi også å støtte de som våger å tenke nytt også innenfor islamske miljøer.