Lys hud er mange steder et foretrukkent skjønnhetsideal, men å kalle dette for rasisme er for enkelt, mener lederskribenten. Foto tatt under moteuken i New York.
Foto: Unsplash/flaunter.com
Leder

Hvorfor er vi besatt av lys hud?

Samtlige av kandidatene til årets Miss India-konkurranse "fremstilles" som lyshudede. Dette har skapt debatt i et land hvor størstedelen av befolkningen er mørk. Er idealet om lys hud egentlig en form for hvit overlegenhet?

Utrop nr. 22/2019 (13.06.2019)

Debatten startet da en indisk Twitter-bruker la ut en kollasje av samtlige deltakere i missekonkurransen, gjengitt i riksavisen Times of India.

Årets deltakere i Miss India: Alle har den samme lyse hudfargen.
Foto: Skjermdump/Twitter

I posten spør Twitter-brukeren: Hva er galt med dette bildet? Alle damene lyser nemlig av samme lyse hudtone.

Etterhvert kom det frem at de opprinnelige bildene av missedeltakerne ble retusjert, ifølge BBC.

– Dette er ikke hudtonen i de opprinnelige bildene, kommenterte stilisten for Miss India, og skyldte på deadline.

Lyshudet besettelse

Mange ser på fikseringen på lysere varianter av mørk hud som et problematisk ideal i et land hvor flesteparten av befolkningen varierer fra lysemørke til veldig mørke i huden. Men idealet er å være så lys som mulig innenfor etniske parametre. Lys hud sidestilles med skjønnhet, med sosial mobilitet, med å få en glamorøs jobb og med å få drømmemannen. 

Hvor kommer så dette idealet fra? En undersøkelse fra Universitetet i Toronto i 2008 fastslo at alle mennesker, uansett bakgrunn, har en dragning mot lys hud.

Lys hud forbindes med klarhet, renhet, jomfruelighet og godhet. Særlig gjelder dette for hvordan menn vurderer kvinnelige hud. Undersøkelsen kunne samtidig også fastslå at kvinner på sin side var mer tiltrukket til mørkere hud, siden de forbinder dette med latente tanker om sex, mysterie og fare.

Les også: Norsk toppmodell opplever diskriminering

Kjønn og rase

Utifra den overnevnte analysen kan vi fastslå at dragning mot det lyse handler i stor grad om kjønn - ikke bare rase. Men  historie påvirker også oppfatningen av skjønnhet. Land som har opplevd kolonisering og ditto rasisme, har dette som et slags traumatisk vedheng fra den tiden.

Indias preferanse for lys hud er sammenliknbart med rasehierarkiet i Nord-Amerika og Karibien og med castas i det spansktalende koloniveldet i Sør- og Mellom-Amerika. Jo mørkere man man var, desto nærmere samfunnsbunnen. Nederst lå de svarte slavene og urbefolkningen, og øverst de lyse kolonistene og deres etterkommere, criollos.

Sistnevnte har i århundrene etter (med noen unntak) utgjort den styrende klassen i Latin-Amerika. Skjønnhetsidealet er en latinisert variant av det europeiske. Ekte lys hår og blå øyne har tradisjonelt sett vært det mest attraktive, men også det å se ut som triguena, med hvetemelfarget hår og honningbrune øyne, er fortsatt et ideal som trumfer igjennom. 

Nye status-quoer

Idealet om mest mulig lyshet og hvithet har til tider møtt motstand. 70-tallets afro-amerikanere lanserte begrepet Black is Beautiful, og har prøvd å fremme nye og mer mangfoldige skjønnhetsidealer. Enkelte har gått enda lengre med å plent avvise den rådende status quo på skjønnhetsfeltet. Hudblekingsproduktene ble sett på som et instrument fra helvete. 

Og selv om idealet om hvit/lys skjønnhet har historiske røtter, så bør dette sees mer på som et produkt av arv og miljø, enn av rasediskriminering og kolonialisme alene. 

Unge flerkulturelle stemmer melder seg på motebloggosfæren og viser seg frem. En av disse, norsk-libanesiske Anna Rasmia, begynte å blogge fordi hun ikke følte seg representert blant norske influencere. Jeg tror det kommer til å bli flere, flere som viser seg frem, representerer sin egen usminkede versjon av skjønnhet og eier sin egen historie. 

Så gjenstår det å se om man kan drømme om en verden hvor skjønnhet ikke er begrenset til etnisitet og hudfarge?