Å bruke ens ytringsfrihet med forsiktighet betyr ikke å bagatellisere slitepunktene mellom ulike perspektiver knyttet til for eksempel samfunnsmessige konsekvenser av økt innvandring eller ukultur, skriver Farhan Shah, Muslimsk filosof i dette innlegget.
Foto: Utrop/Wikimedia Commons/Kristian Mendoza

«No-platforming»

Et mer hygienisk debattklima er både mulig og helt nødvendig for å holde demokratiet vedlike, sier Farhan Shah.

Utrop nr. 36/2018 (20.09.2018)

I et post-tradisjonelt samfunn er individuell frihet en viktig bærebjelke. Altså, at mennesker har mulighet til å leve ett liv snarere enn et annet. Likevel ser vi at frihet er en vanskelig størrelse å håndtere. Med frihet følger en samfunnsetisk forpliktelse som innebærer å bruke ens personlige frihet (les: ytringsfrihet) med ansvar og omhu, slik at ytringer ikke bidrar til å krenke det fundamentale menneskeverdet. Altså krenkelser gjennom rasistisk, diskriminerende eller dehumaniserende retorikk overfor et individ eller hele folkegrupper.

Forbehold mot krenkelser

Prinsipielt sett er det ikke brudd på ytringsfrihet (verken i juridisk eller etisk forstand) at private aktører, som f.eks. Aftenposten eller initiativtakere bak Arendalsuka, unnlater å trykke tekster av eller gi talerør til høyreradikale aktører. Det kan være Resett, Document, Alliansen eller RP (Radikal Portal), som i stor grad farer med tendensiøse fremstillinger av innvandrere/muslimer og islam. Selv stater, som har inkorporert menneskerettighetsnormer i sin lovgivning, kan i tilfeller hvor ytringsfriheten setter nasjonens sikkerhet i fare, eller i tilfeller hvor bruk av ytringsfrihet resulterer i graverende krenkelser av menneskets verd, innskrenke ytringsfrihetens grenser.

Munnkurv kan skape erstatningsverdener

På den annen side er det viktig å være klar over at ideen om no-platforming (en praksis der spesifikke personer eller organisasjoner ikke inviteres til offentlige debattmøter grunnet deres ytterliggående standpunkter) også kan ha en kontraproduktiv effekt: De som føler seg neglisjert eller konsekvent boikottet av den bredere offentligheten kan, som en konsekvens av no-platforming, begynne å konsolidere fellesskaper med likesinnede.

I slike fellesskaper blir gjerne påstander, ideer, hypoteser – med minimalt eller simpelthen null empirisk grunnlag – eller endog fiksjoner, styrket gjennom en psykologisk repetisjonsprosess som i siste instans utvikler sannheter, med allmenn gyldighet. Dette skaper ekkokamre eller erstatningsverdener hvor alternative perspektiver og argumenter fra omverdenen blir utestengt eller avfeid som virkelighetsfjernt eller naivistisk strutseatferd.

Jo sterkere resonans og jo flere mennesker som formerer sin bevissthet etter virkeligheten, desto mer seiglivet blir slike skinnvirkeligheter. I en viss utstrekning er eksponering av høyreradikale stemmer i det offentlige rom viktig, slik at de klarsynte i samfunnet legger kraft i en fornuftig samordnet motstand. Motstanden kan da formes ved å fremsette realistiske, faktabaserte motargumenter, og muligens forhindre at det utvikler seg flere erstatningsverdener preget av fremmedfiendtlighet, falske nyheter og lettsindige debattpraksiser mot enkeltindivider (jf. Personhetsen mot Sumaya Jirde Ali).

Avhengige av hverandre

Idealet er at samfunnsborgere med ulike forståelser av et saksforhold kommuniserer med hverandre gjennom en dialogisk grunnholdning; en velvillighet til å åpne seg for felles innsikter for så å utvikle en større intelligens i en polarisert verden. Realiteten tegner dog et dystert bilde: Dissens (les: meningsforskjell) fører ofte til skyttergravsposisjoner og en debattpraksis preget mer av ukvemsord enn saklighet og gjensidig respekt. Likevel er fremskritt mot et mer hygienisk debattklima mulig: Vi må ta innover oss det faktum at vi er gjensidig avhengig av hverandre, at den verdifulle ytringsfriheten som liberale demokratier smykker seg med, ikke eksisterer i et tomrom, men må være ledsaget av ansvarsbevissthet overfor våre medmennesker. Denne bevisstheter ligger i å ytre seg i overensstemmelse med sentrale menneskerettslige verdier.

Å bruke ens ytringsfrihet med forsiktighet betyr ikke å bagatellisere slitepunktene mellom ulike perspektiver knyttet til for eksempel samfunnsmessige konsekvenser av økt innvandring eller ukultur. En konsekvent bruk av ytringsfrihet innebærer å forsøke å håndtere våre felles utfordringer, selvsagt med uenigheter, men uten å såre og krenke noen. Tanken virker naiv, men vi må i det minste forsøke å nå idealet, som er det liberale demokratiet verdig.