Foto: Henrik Kreilisheim
Debatt

Solveig Hornes triste valg

Kjære Solveig Horne. For meg virker du kunnskapsfattig som ikke ville gå i tog på kvinnedagen 8.mars. Uten den kampen som kvinner før deg har ført, er jeg litt usikker om du hadde vært minister i dag.

Utrop nr. 11/2015 (12.03.2015)

8. mars er en spesiell dag, den historiske kvinnedagen som feires og markeres over hele verden. Globalt sett er tusenvis av kvinner og menn ute på gatene for å gå i tog og ytre sine meninger.
 
Feiringen er forskjellig i ulike land og regioner. Den spenner seg fra generell feiring av respekt, takknemlighet og kjærlighet til kvinner til en markering og meningsytring for økonomiske, politiske og sosiale utfordringer som vedrører kvinners liv. Det startet som de fleste vet som en politisk, sosialistisk markering i mange land, først og fremst i Europa, inkludert Russland. I noen områder mistet dagen sitt politiske fokus, og ble rett og slett en gylden mulighet for menn til å uttrykke sin kjærlighet til kvinner på en måte noe som ligner på en blanding av morsdag og Valentinsdag. Mens andre steder er den politiske siden med fokus på kvinnerettigheter og menneskerettigheter fortsatt sterk, og så lenge det er behov for å kjempe for kvinnerettigheter globalt og nasjonalt, vil nok denne dagen og måten den feires på fortsette å eksistere.
 
Dårlig unnskyldning
I Norge også har vi en lang tradisjon med å feire 8. mars. Det nye av året er imidlertid at vi har en likestillingsminister som ikke helt ser behovet for å gå i tog, og uttrykker sterkt at hun har aldri gått i noe tog, og aldri kommer til å gjøre det, eller å støtte opp om den tradisjonelle feiringen av denne dagen. Veldig trist syntes jeg.
 
I kampen for kvinnerettigheter har en gjennom tid oppnådd mye, men fortsatt gjenstår det en del arbeid for å være i havn.
 
Når det gjelder parolevalg i 8.marstoget, vil en naturlig ha ulike meninger. Og de fleste velger å stille seg bak temaer en brenner for, enten det er likelønn, kamp mot vold og seksualisering av kvinner eller andre temaer. Der er mange paroler å velge mellom. At det ikke finnes egne paroler for kjønnslemlestelse eller tvangsgifting av jenter, er ikke en god nok unnskyldning for å la være å støtte opp om en slik viktig markering. Hvis disse sakene er hjertesaker for vår likestillingsminister, kunne ikke hun lagd disse selv og gått med de parolene?
 
Kamp mot vold
Som innvandrerkvinne mener jeg å se dette fra flere hold, og jeg blir en smule lei og sliten av hvor unyansert denne saken blir lagt frem. Det er fortsatt mange ting å kjempe for når det gjelder kvinners liv, og like muligheter. Dette gjelder for innvandrerkvinner og for etniske norske kvinner.
 
Jeg får lyst til å minne Solveig Horne om at kvinner dagen er en kamp for alle kvinner i verden for å oppnådd like rettigheter, like muligheter for å unngå fattigdom, helseproblemer, vold, og voldtekt. Jeg vil også få henne til å huske på at vold skjer her hjemme, ikke bare i et land fjernt borte. I fjor ble det anmeldt 1.226 voldtekter her i landet og 19 kvinner har blitt drept siden i 2013. Dette må kjempes mot.

Solveig Horne bør også tenke alle de kvinnene som ikke får jobb, eller som jobber ufrivillig deltid, som sliter med dårlig økonomi, alle de kvinner som lever i frykt og skjul for voldelige x-er eller ektemenn. Mange kvinner lever fortsatt med vold i hverdagen uavhengig av nasjonal bakgrunn.
 
Sammensatte utfordringer
Tvangsekteskap og kjønnslemlestelse er to veldig viktige saker å kjempe mot, og det kunne godt ha vært blant parolene i år. Men dersom det var valgt ut, er det vel heller tvilsomt om hun ville gått i toget likevel. At mange innvandrerkvinner kan ha store utfordringer i Norge, ja det kan stemme, de kan slite med ulike ting; kjønnslemlestelse og tvangsekteskap er noen av dem, men langt fra alle. Utfordringer med å få jobb, bli akseptert i det norske samfunnet er andre ting innvandrerkvinner sliter med. Men å alltid sette innvandrerkvinner i en offerrolle blir for dumt og kunnskapsløst. Jeg forventer at vår kjære likestillingsminister faktisk er opptatt av helheten, ikke tar opp saker ut av sammenheng, at hun ser at der må arbeides på flere felt, for alle mennesker som er utsatt for urettferdighet, uavhengig av bakgrunn, at det også faktisk finnes mange høyt utdannende og hardt arbeidende innvandrerkvinner i Norge som er likestilt, og en del som også kjemper blant annet for kvinnerettigheter. De er mødre, idrettskvinner, politikere, forskere, forretningskvinner og gründere med innvandrerbakgrunn. Mange har vært her lenge og er lei av å bli betegnet som ”de andre”. De bidrar på lik linje med andre. Kanskje det kunne være noe for også henne å ta tak i, og faktisk inkludere dem og bli kjent med dem. Først ved å inkludere folk vil man vite hvor skoen virkelig trykker, og hva mennesker egentlig sliter med. Noe å tenke på, kjære Horne?
 
Det er også så altfor lett i dagens sosiale og politiske arena og rakke ned på andres arbeid og mangler. Og en må samarbeide, og komme med løsninger.
 
Forventer mer
Å stille seg på sidelinjen og ikke være nevneverdig interessert i kvinnekamp og likestilling er én ting, men for en som har fått utdelt den veldig spesielle rollen å være minister for likestilling, forventer jeg faktisk at hun viser større delaktighet, og interesse for det feltet hun skal representere. Dersom hun virkelig ønsker rettferdighet og likestilling, vil jeg igjen advare mot å plukke ut deler av samfunnsutfordringen og benytte det som en videre unnskyldning for å ikke støtte opp om feiring og markering av kvinnedagen.