Innvandrere ofte stakkarslige i film

Innvandrere fremstilles ofte som stakkarslige eller som ofre i norske filmer. Det mener forsker Jenny Bull Tuhus, som har skrevet en hovedfagsoppgave om temaet.

Det er den første dokumentasjonen her til lands, og er en analyse av hvordan norsk film har forsøkt å gjenspeile det flerkulturelle Norge de siste 30 årene.

-De få filmene som har forsøkt å gjenspeile den nye flerkulturelle virkeligheten, bærer preg av å betrakte innvandrere på avstand.

Jenny Bull Tuhus har undersøkt 7 filmer som har elementer av å reflektere eller gjenspeile det flerkulturelle.

Mens noen filmer skulle fremme inni-er-like-tankegangen, er andre mer opptatt av å undersøke og rette et kritisk søkelys mot innvandrermiljøet. I filmen “Bryllupet” er det det muslimske miljøet som er under lupen.

– I stedet for å se på likhetene er man mer opptatt av å vise forskjellene. I denne filmen står også religion veldig sentralt, og kristendom blir aktivt satt opp mot islam, sier hun til NRK.

Bull Tuhus mener at vi grovt sett kan si at det er et klart vi-og-dem-skille i de aller fleste av disse filmene.

– Et eksempel er “Salig er de som tørster”. Asylsøkere er veldig sterkt involvert i intrigen, men har veldig liten plass i filmen. En av dem vi møter er en asylsøkerjente som er veldig stakkarslig og som vi synes synd på. Hun fungerer først og fremst som en kontrast til filmens heltinne Hanne Wilhelmsen, som fremstår som enda sterkere, enda mer selvstendig og snill. Asylsøkeren blir bare et middel for å styrke norske verdier.