Lov mot sexkjøp tar ikke problemet ved roten

En lang kamp er kronet med seier. Sexkjøp blir forbudt i Norge. Men fremfor alt er dette en symbolsk seier. Kritiske røster hever seg fra flere hold. Enkelte snakker om en “renovasjonslov” og “strutsepolitikk”, andre om en mangel på sammenhengende tiltak.

Et flertall av de som prostituerer seg i Norge har kommet hit fra utlandet. Ekspertisen på feltet tviler på om den nye loven vil ha særlig effekt på en av de viktigste bakgrunnene for prostitusjon i Norge i dag, nemlig menneskehandel. Riktignok forventer man at etterspørselen etter prostituerte vil gå noe ned med den nye loven. Det er kjent at Norge har vært et attraktivt land for menneskehandel blant annet på grunn av mange betalingsvillige horekunder. Det er en viss sjanse for at dette nå kan forandre seg noe.

Samtidig vet vi at mye av prostitusjonen vil fortsette. En lov i seg selv kan selvsagt ikke forandre dette. Derfor er det viktigste ikke et forbud, men tiltak som er rettet inn mot å få de prostituerte ut av prostitusjonen. Her er mye ennå ugjort. Det må til mer omfattende opplysningskampanjer og -prosjekter, og det må settes inn flere ressurser på å finne fram til ofrene for menneskehandel. Og ikke minst må man ha et skikkelig tilbud klart til alle de som ønsker et nytt liv, og med det mener vi natrligvis også prostituerte som ikke er ofre for menneskehandel.

Utrop skrev for ikke lenge siden om STOP-prosjektet som er Oslo-politiets prosjekt mot menneskehandel. Prosjektet lider av akutt ressursmangel. Her ligger noe av nøkkelen. Selv om mulighetene for å rapportere om menneskehandel har blitt bedre i det siste, mangler det fremdeles ressurser til å drive et systematisk arbeid for å finne fram til ofre for menneskehandel og gi dem et tilbud som kan føre dem inn på det ordinære norske arbeidsmarkedet. Nylig kom et prisverdig initiativ fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, der man åpner for å gi opphold til alle som er villige til å vitne i saker som involverer menneskehandel. Dette er bra, men igjen er det slik at uten friske midler vil man verken finne fram til ofrene, eller ha muligheten til å gi dem et tilbud de kan føle seg trygge på.

Tillit er et nøkkelord i denne debatten. For å få folk til å rapportere om menneskehandel og få ofrene til å stå fram, må man kunne stole på at systemet har gode rutiner for oppfølging.

Blendahvitt Kulturdepartement arrangerer mangfoldsår

Kultur- og kirkedepartementet (KKD) har ansvaret for å koordinere mangfoldsåret 2008. Det er KKD som utnevner personer til styrer i de statlige kulturinstitusjonene. Utrop avslører i denne utgave at kun to av 58 styremedlemmer har minoritetsbakgrunn i disse institusjonene som finansieres av staten. Enda verre er det at hele departementet som kulturminister Trond Giske har ansvaret for er helhvitt. ”Blendahvitt mangfoldsår” skriver Vårt Land 19. september. Mangfoldsårets ledelse er i seg selv ganske hvit. Ingen av fylkeskontaktene har ikke-vestlig bakgrunn, mens én av de tre ansatte i sekretariatet kan skilte med det. I referansegruppen som skal gi innspill har 5 av 13 ikke-vestlig bakgrunn, skriver avisen. Kulturministeren burde først implementert mangfoldsåret målsettinger i sitt eget departement, før han påla kulturinstitusjonene det samme.