Kulturelt mangfold

Khalid Salimi og Anders Heger, henholdsvis leder og styreleder i stiftelsen Horisont, reiser en potensielt viktig debatt i sin kronikk i Aftenposten fredag 18. januar. «Mangfold som problem» er deres talende tittel.

Hvordan kan vi forklare at vi i Norge i 2008 er så langt fra å ha et samfunn der kulturelt mangfold virker naturlig? Er nordmenn mer bakstreverske og nasjonalistiske enn andre?

Den gamle europeiske arrogansen overfor folk fra andre kontinenter spiller kanskje en rolle også i Norge, men neppe mer enn i mange andre europeiske land. Et viktigere spørsmål å finne svar på er hvor veien går mot et samfunn der mangfold er selvsagt? Salimi og Heger retter i sin kronikk søkelyset mot statens ansvar. Forfatterne spør seg hvorfor mangfold forbeholdes Kulturdepartementet. Et betimelig spørsmål. Flere andre departementer bør trekkes inn i arbeidet med å skape en helhetlig tilnærming til inkludering, mener de. Eller som vår kommentator Alfredo Biamont skrev i fjorårets siste utgave av Utrop, i det han kritiserte Mangfoldsåret for et for snevert fokus: «(…) for å skape personlig utvikling i innvandrerbefolkningen trenger vi et bredere fokus enn bare kunst og kultur».

Skal det mangfoldet som finnes i Norge bli en naturlig del av samfunnsutviklingen i stort og smått, må et bredt engasjement fra statens side ta sikte på å nå ut til befolkningen. Det er altså av avgjørende betydning at strategien som velges fra statlig hold fra første stund er rettet mot sivilsamfunnet og støtter opp under initiativer fra organisasjoner og enkeltpersoner.

Vakre ord om inkludering og mangfold er selvsagt hyggelig lesestoff, men vi kommer ikke utenom at den virkelig store utfordringen for regjering og byråkrati ligger i å forstå hvordan mangfoldet av kulturuttrykk og sosiale sammenhenger arter seg i dagens Norge, og ut fra dette skape mer enn utredninger og handlingsplaner. Spørsmålet en bør stille seg er hvordan en skal skape engasjement for kulturelt mangfold i befolkningen i stort og ikke minst: videreutvikle det engasjement som allerede finnes?

Arbeidslivet, organisasjonene, utdanningsinstitusjonene, ja alle samfunnaktører i landet, har selvsagt et selvstendig ansvar for å gjøre kulturelt mangfold til en del av sin visjon – og praksis. Men både statlige myndigheter og det sivile samfunn bør etter Utrops mening også ta inn over seg det sosiale aspektet ved inkludering. Hvilke muligheter tilbys den delen av befolkningen som ikke er etnisk norsk? Det være seg når det gjelder deltakelse i velferd, utdanning, offentlig debatt og styring av landet?

I dette nummeret av Utrop får vi blant annet vite at kun 2,8 % av de ansatte i statsadministrasjonen har en annen bakgrunn enn etnisk norsk. Heller ikke på kommunalt nivå er tallene oppløftende. Deltakelse i styre og stell er viktig, men vi bør altså hele tiden ha et bredere, sosialt fokus. Er en ikke inkludert i samfunnets velstandsutvikling, blir tanken om deltakelse på mangfoldig basis raskt trengt i bakgrunnen.

At mangfoldet i Norges samlede befolkning ikke alltid kommer til uttrykk når planer legges og strategier utformes, er dessverre ikke overraskende. Studentskipnaden i Oslo har f eks et eget kulturstyre. På deres hjemmesider er ikke Mangfoldsåret nevnt. Uten å kjenne detaljene i Samskipnadens planer er vi redde for at dette er symptomatisk.

Vi i Utrop ønsker oss en debatt om hva mangfold kan bety i dagens Norge, der flest mulig aspekter ved samfunnet trekkes inn.