- Brukte rullestol i tre uker for å forstå karakteren - 08.02.2023
- Nye regler skal hjelpe ikke-digitale bankkunder - 14.09.2022
- Produksjonsfeil på nasjonale ID-kort – leveringstiden øker - 12.09.2022
Akin Duzakin har illustrert over femti billedbøker og samarbeidet med flere av våre folkekjære forfattere. I år er han aktuell med ei kanadisk barnebok, What the Kite Saw, skrevet av Anne Laurel Carter. Boka handler om en ung gutt som finner trøst i å fly dragen fra hustaket etter at soldater har tatt faren og broren hans.
Det er ikke første gang Duzakin tegner om et alvorlig tema for barn. I 2017 samarbeidet han med Constance Ørbeck-Nilssen om Fargene som forsvant, ei barnebok som sirklet rundt temaet krig og konflikt.
– Da jeg så på krigsbilder i aviser og på internett, la jeg merke til at alle fotografiene var i gråbrune toner. Alle områder som blir bombet mister farger. Støvet dekker alt. For meg ble det en visuell metafor som jeg ville bruke i fortellingen. Heldigvis var forfatteren enig med meg, fargene spiller en vesentlig rolle i fortellingen, forteller Duzakin til Utrop.
Illustratøren tror bildene i Fargene som forsvant kan være en av grunnene til at det kanadiske forlaget tok kontakt med ham.
– Det er viktig at vi lager barnebøker om det som preger nyhetsbildet nesten daglig. I disse bøkene møter barn alvorlige temaer i trygge rammer. Det er ekstra viktig å avslutte bøkene med optimisme.
Et univers for alle
Duzakins formspråk er kjent for å være naivt og forenklet.
– Det snakkes mye om representasjon og hvor viktig det er å kunne seg selv når man tilhører en minoritet. Er dette noe du er bevisst på i streken din?
– Det jeg tegner skal være tilgjengelig for alle. Jeg vil ikke at man skal se at det er et bestemt sted. Spesielt når jeg jobber med et så betent tema som krig. Jeg styrer unna alle former for religiøse symboler og klær, templer og gudshus for ikke å stigmatisere og begrense bokens innhold.
Dette er en metode kunstneren bruker enten han skal formgi natur, dyr eller byer.
– I begynnelsen av karrieren var jeg redd for å gjøre feil. Det var en gang jeg trodde jeg hadde tegnet et norsk hus, men fikk tilbakemeldinger om at det minnet om et svensk hus. Jeg kunne ikke se det, men jeg ble skremt av hvor lett det var å begå feil. Jeg beveget meg mot et universelt univers som jeg kunne.
Barndom i konfliktområde
Sekstiåringen har selv barndomsminner fra Ankara hvor strider og terror sto sentralt.
– Tyrkia var på randen av borgerkrig da jeg var tenåring, og jeg husker utryggheten. Kampen mellom kommunister og anti-kommunister preget ti år av livet mitt. Det var en blodig og brutal konflikt som endte i et militærkupp.
Fraværet av fred i store deler av Midtøsten var også nært.
– I studietiden møtte jeg libanesere og palestinere som hadde opplevd større grusomheter enn meg.
Et land i utvikling
Duzakin flyttet til Norge på et tidspunkt da pizza ble oppfattet som en eksotisk matrett. Til sin store overraskelse oppdaget den unge tyrkeren at det ikke fantes yoghurt naturell i sitt nye hjemland. For å holde seg oppdatert om hva som skjedde i Tyrkia, måtte han dra på biblioteket og stå i kø for å lese aviser som var tre dager gamle. Å ringe venner og familie krevde også en innsats. Foruten å finne en upopulær telefonkiosk, måtte han også sørge for å ha nok mynter til en dyr samtale.
– Da jeg kom hit var det få innvandrere som hadde gode jobber. På slutten av åttitallet så jeg en pakistaner som jobbet på postkontoret. Da ble jeg overrasket. Det var noe nytt. Nå har vi statsråder med flerkulturell bakgrunn. Norge har forandret seg på alle plan. Alt går fremover i Norge.
Det samme sier han ikke om Tyrkia. Duzakin er bekymret for hvordan staten blander inn politisk islam i politikken.
– Det Tyrkia jeg kjente er borte og alt jeg håpet skulle skje, kom aldri.
Humanetikeren tegner bibelske figurer
I tillegg til sitt virke som illustratør, er Duzakin en svært engasjert humanetiker. Dette har ikke hindret ham i å ta oppdrag om å tegne bibelske skikkelser. Han har gitt liv til Historien om de ti bud, skrevet av Eivind Skeie, og Da jesusbarnet kom til prærien, forfattet av Tor Åge Bringsværd.
– Jeg er ikke religiøs. I min oppvekst var religion er privatsak. Min mor var religiøs og min far var ikke troende. Det var opp til oss hva vi ville tro på. Ingen tvang sin holdning på oss. En annen humanetiker ville kanskje holdt seg unna, men jeg synes at disse fortellingene er en del av vår felles kultur.
Lesestunden fører barn og foreldre nærmere
Duzakin opplever at det fortsatt er stor etterspørsel etter billedbøker.
– Jeg er overrasket over at bøker fortsatt er så populære. Jeg hadde trodd at skjermen skulle ta over fortere og mer. Men kanskje det har noe med lesestunden å gjøre, at barnet får all oppmerksomheten fra mamma eller pappa. Å se på skjerm gjør man i større grad alene.
Både voksne og barn kan glede seg til flere billedbøker med Duzakins duse og drømmende verden. For tiden jobber den produktive artisten med ei skolebok og utvikler fortellinger til to nye billedbøker.
