Vi to fra Pakistan ble etter hvert de eneste som feiret jul på gaten i hovedstaden, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Gågatene Karl Johan
Mitt første møte med norsk jul ble både besynderlig og komisk, skriver Aslam Ahsan i dette innlegget. 
58Shares

Året er 1971 og det er 24. desember – julaften. Med store forventninger satt jeg på bussen fra Skedsmo til Oslo. Sammen med en annen mann fra Pakistan hadde vi bestemt oss for å oppleve den store norske julefesten i hovedstaden.

Uvant få mennesker til festdag å være

Det led mot kvelden. Vi vandret oppover Karl Johan med de overveldende lysdekorasjonene og grantrepynt. Mens vi gikk der, ble det færre og færre mennesker på gaten. De simpelthen forsvant. Det kom heller ikke flere av de blå trikkene som ellers gikk så flittig i hovedgaten. Nå lå jernskinnene bare som iskalde minner. 

Da vi passerte Universitetsplassen på vei mot slottet, var den ellers så livlige byen gått i dvale. Vi to fra Pakistan ble etter hvert de eneste som feiret jul på gaten i hovedstaden. Fest hjemme i Pakistan var ensbetydende med et sydende folkeliv, med trommer og musikk i gatene. Men Oslo var i unntakstilstand under den store festdagen.

Ett kort for hver av mine nye venner

Vi frøs og hastet tilbake til bussholdeplassen på Ankertorget for å komme oss hjem. Men her var ingen buss, bare en enslig fyllik. Han ønsket oss god jul og sa at vi var kamerater og at han var glad i oss. Han viftet med sin halvfulle flaske, åpenbart lykkelig over at to levende sjeler dukket opp på den ellers tomme plassen, og forsikret oss igjen og igjen at «We are friends, I love you! Happy Christmas!». Vi gikk fra Ankertorget til Kirkeveien gjennom de tomme gatene og stusset over høytidens uforståelige innhold. Her bodde mine pakistanske landsmenn uvitende om den norske julefesten i det nye norske riket.

Med stor kjærlighet for mine arbeidskolleger og venner plukket jeg de vakreste og dyreste kortene jeg fant.

Utover høsten hadde jeg følt min tilværelse trygg og stabil med jobb og hybel på gården utenfor Oslo. Da adventstiden tok til, dreide det seg om julen, og jeg trakk til meg alt jeg kunne av kunnskap om høytiden. Jeg hadde oppfattet at man sendte kort til hverandre akkurat som vi gjorde i Pakistan i høytider. Julekort. Så jeg besøkte en landhandel i Skedsmo. Med stor kjærlighet for mine arbeidskolleger og venner plukket jeg de vakreste og dyreste kortene jeg fant. De var dekorert med naturtro blomster. I rimelig god tid før jul postla jeg ett kort til hver av mine nye venner i Norge.

«Mine dypeste medfølelser i denne tunge tida»

Første arbeidsdag i romjulen satt vi i spiserommet på faste sitteplasser med hver vår skitne kaffekopp foran oss. Vi pratet og lo. «Ferierer dere jul i Pakistan?», spurte Nicolay. «Ja, det gjør vi», svarte jeg. Jeg så gjennom vinduet på den uendelige lyseblå himmelen full av grå og flytende skyer. Skisporene foran vinduet ble smalere og smalere oppover skråningen og forsvant brått ved overgangen til skogen. Telefonen kimte. Roger tok telefonen. Han snakket og lo. Innimellom nevnte han mitt navn uten at jeg kunne oppfatte sammenhengen i samtalen. 

«Sender dere julehilsener til venner og bekjente i Pakistan, og hva skriver dere?» «Vi skriver forskjellige ting», svarte jeg likegyldig. Alle lo. «Sender dere kondolansebrev som julehilsen til venner og familie?», spurte han videre. «Kondolansebrev?, hva er det for noe?», spurte jeg.

Nicolay brettet ut julekortet som jeg hadde sendt ham. «Se her! Du sendte dette kondolansekortet til meg. Du har sendt samme kondolansekort med blomsterdekorasjoner til hver av oss.»

«Jeg vet ikke forskjell på disse kortene. Jeg sendte det vakreste kortet med masse blomsterdekorasjoner på som jeg fant – akkurat som vi gjør i Pakistan», sa jeg lettet og glad. Og Nicolay leste den lille teksten: «Min dypeste medfølelse i denne tunge tida …»

God Jul!

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.