Homofile minoriteter mangler rettigheter i Norge

Smilende og skeiv

Leder i Skeiv Verden, Susanne Demou Øvergaard, bor i bygården hvor episoden skjedde.
Foto: Grazyna Skarpås
Susanne Demou Øvergaard (32) føler seg privilegert over å leve i et samfunn der hun kan stå frem som homofil. Hverdagen hennes går til å hjelpe dem som ikke lever med dette som en selvfølge.
Grazyna Skarpås
Latest posts by Grazyna Skarpås (see all)

– Han fikk juling av en katt her om dagen. Jeg ble så glad! forteller Øvergaard om hunden Borris.

Den svarte pelsdotten kikker sløvt mot meg fra sofaen. Vi befinner oss på et lite, rotete kontor. Dette er arbeidsplassen hennes. Men timene kontorklokka byr på, strekker ikke til for engasjementet til Øvergaard, som er generalsekretær i organisasjonen Skeiv Verden.

– Når personen jeg har på tråden sier han blir trua med kniv av familien, kan jeg ikke si ”Sorry, du ringer utenom kontortida” og legge på.

Når personen jeg har på tråden sier han blir trua med kniv av familien, kan jeg ikke si ”Sorry, du ringer utenom kontortida”.

Skeiv Verden får nye henvendelser hver eneste dag. Organisasjonen jobber aktivt med homofile

 
Foto : Grazyna Skarpås
asylsøkere og tilfeller der minoriteter blir utsatt for ubehag på grunn av sin seksuelle legning. Organisasjonen stiller også opp for mennesker som trenger noen å snakke med om legningen sin. Det har hendt at Øvergaard har fått telefoner midt på natten.

– Hvor får du energien i fra?

– Det har nok noe med typen person jeg er. Jeg har mye vilje. Jeg er streng, men raus. Og jeg ser på jobben min som et privilegium. Jeg treffer masse flotte folk. Jeg blir med inn i familier for å megle. Å skape en dialog med familien er viktig for mange, og ofte mulig også. Jeg er glad for å kunne ha den rollen i livet til folk.

Følte seg annerledes
Øvergaard vokste opp på Hamar med gresk mor.

– Hun er godt integrert, har jobbet hele tiden og alt det der. Men hun er brun i huden og hun snakker ikke perfekt norsk. Hun har blitt møtt med fordommer og dritt. Så innså jeg en dag at jeg er litt annerledes selv, forteller den unge generalsekretæren.

Hun sto frem som lesbisk 21 år gammel mens hun gikk på universitetet.

– Jeg har nok alltid visst at jeg var annerledes, men ikke visst hva det var. Jeg har alltid vært en guttejente, men vet ikke om det er noen pekepinn. Så fikk jeg følelser for en jente. Jeg hadde en lang periode der jeg hadde lyst å ta en heteropille, for det er jo enklere å være heterofil. Men så tenkte jeg at det er jo slik jeg er skapt og det er det sikkert en mening ved.

En dag klippet hun håret.

– Moren min sa: ”Herregud nå ser du så lesbisk ut, hvordan skal du få deg jobb?” Hun var bekymret, ler hun.

Før jobben i Skeiv Verden arbeidet hun i Oslo Røde kors på Mortensrud Ressurssenter.

– Da jeg fortalte ungdommene på ungdomsklubben at jeg var lesbisk, hadde de spørsmål. Det er positivt at unge er nysgjerrige. Jeg husker også at kvinnene i kvinnegruppen ble bekymret. De lurte på om jeg hadde hatt en traumatisk barndom og den slags.

Viktig å være åpen
Øvergaard mener hun har et ansvar for å være åpen om legningen sin.

– Noen har tråkka foran meg som gjør at jeg har de rettighetene jeg har, sier hun og henviser til konkrete lovendringer gjennom de siste 40 årene. Den siste endringen skjedde i 2009 da vi fikk en felles ekteskapslov.

– Det er ikke lenge siden. Det er sånn som homoene på gata glemmer. Men vi har fortsatt en lang vei å gå. Jeg føler jeg har et ansvar om å spre kunnskap og gi rettigheter til dem som ikke har dem.

Opprinnelig publisert på Utrops papir- og nettutgave i 2013.