Foto: Isak Martinsson
Ogunbona sier hun er spent og glad over å være nominert til den høythengende Tarje Vesaas´ debutantpris som deles ut av Den norske Forfatterforening. Årets kåring foregår på fredag 19. mars.
Globus er noe sjelden som en arbeidsplassroman. Hovedpersonen Hazel er den nyansatte flyvertinnen som kjeder seg og føler seg ensom på jobb. Hun lærer tidlig fra kollegene at det gjelder å holde blikket tomt og sløret, “så passasjerene ikke kommer på at de kanskje kunne trenge en pute eller et glass vann. Velkommen om bord, sier flyvertinnen, og tenker: “Are you going to be my problem today?””
– Hun savner en følelse av fellesskap på jobben, hun savner en “vi-følelse”, sier Ogunbona.
Har vært flyvertinne
Hazel smiler til passasjerene, serverer kaffe og flymat og gleder seg til de lander. Hun savner familien sin. I pausene dukker minner fra barndommen opp – minner om en morsom pappa, en syk mamma og en bestemt storesøster.
– Er boken selvbiografisk?
– Nei, det er den ikke. Jeg tror alle forfattere henter ting fra eget liv inn i bøkene de skriver. Jeg har til felles med Hazel at jeg også har jobbet som flyvertinne og at faren min kommer fra Nigeria. Men jeg likte jobben min i luften og hadde et godt, vennskapelig forhold til de andre flyvertinnene. Forresten, noe som stemmer er at min far også er veldig morsom!
Ogunbona er født og oppvokst i Oslo. Faren er fra Nigeria, moren norsk. Ogunbona har jobbet på kontor, i bar, i stall, og sist altså flyvertinne.
– Ikke glamorøst
– Det er ikke så glamorøst som folk vil ha det til. Man er jo mest inne på flyet og serverer – og man går timevis i høyhælte sko! Det er heller ikke godt betalt, fordelen er billige flybilletter. Men det er en koselig jobb, man får jobbe med mennesker som skal på ferie og er i godt humør. Min oppgave var å gjøre flyreisen til en hyggelig del av ferien. Har man en dårlig dag, kan det jo være slitsomt å gå rundt og smile. Da må man tvinge seg til å være blid, for passasjerene skal jo ikke unngjelde for det!
– Hva er vitsen med å reise?
Ogunbona tror ikke Hazels opplevelse av ensomhet er fremmed for alle flyvertinner:
– Det finnes potensiale i denne jobben for ensomhet. Man jobber ofte med nye folk og man er lenge borte fra familie og venner om gangen.
Ett synspunkt deler imidlertid forfatteren med Hazel – hun skjønner ikke poenget med å reise:
– Jeg har aldri forstått hvorfor så mange ser ut til å elske å reise. Noen tenker kanskje at hvis man drar til et annet sted så vil man treffe nye, spennende mennesker. Sannheten er at alt man trenger å gjøre er å være åpen for de menneskene som er der man bor.
Bor i Gøteborg
I 2015 sluttet Ogunbona som flyvertinne. Hun begynte på Forfatterstudiet i Bø og studerte deretter ved Litterär gestaltning i Gøteborg. Hun bor fremdeles i Gøteborg hvor hun bruker tiden sin på å skrive.
– Men jeg klarer ikke helt å tenke på meg selv som forfatter ennå, sier hun beskjedent.
På fredag mottar hun kanskje Tarjei Vesaas Debutantpris.
Sarah Smith Ogunbona: «Globus».
Roman: Oktober Forlag 2020.
