Mishell Akhtar Shakar er ny styreleder i tankesmien Minotenk

Forfatter Mishell Akhtar Shakar er ny styreleder i Minotenk.
Foto: Wikimedia Commons
Den nye styrelederen har lang fartstid med konfliktmegling og gleder seg til skal gjennomføre Minotenks visjon om å styrke arbeidet mot rasisme i skolen. Siden hun til daglig jobber som læringsmiljøkoordinator på Kuben videregående skole, har hun de beste forutsetninger for å lykkes.
190Shares

– Det gjør inntrykk når ungdommer forteller at de ikke har spist på flere dager. Jeg går ikke hjem og slapper av med Netflix da.

Mishell sitter på kontoret sitt selv om det er høstferie og klasserommene er tomme for elever. Under hele pandemien har døra hennes her stått på vidt gap. Da nedstengningen var et faktum den 12. mars var det heldigvis sent på skoleåret.

– Da hadde vi allerede fanget opp de sårbare elevene og visste hvem som hadde behov for ekstra oppfølging. Verre ble det med årskullet som startet på videregående høsten 2020.

Med begrenset fysisk tid sammen med ungdommen, ble det vanskeligere å avdekke sårbarhet. Og selv om den normale skoledagen så smått er tilbake, er læringsmiljøkoordinatoren bekymret over ungdommene som sliter med depresjon, angst og opplever sosial utfrysing.

– Jeg tror vi kommer til se konsekvensene av pandemien i lang fremover.

Uforutsigbar hverdag

Arbeidsplassen hennes, Kuben, er hovedstadens største skole og tilbyr studiespesialisering og yrkesfag. Med administrasjon og elever gir Shakar et estimat på to tusen mennesker som har tilknytning til utdanningsinstitusjonen.

– All ære til lærere som har klart å hive seg rundt, undervist digitalt uten å miste hodet da trafikklysene skiftet farge. Hverdagen har vært veldig uforutsigbar. Vi startet raskt med mindre klasser og kohorter. Verkstedene våre var åpne og tilgjengelige på en måte som var i tråd med regjeringens retningslinjer.

Om de praktiske utfordringene i skolehverdagen ble løst, ga det implisitt en aksept til holdninger konfliktmegleren synes lite om.

– Det ble så tydelig når ungdommene skulle velge seg få, faste venner. De som ikke ble valgt, hadde ingen eller kanskje bare én venn. Alle målsetninger om inkludering forduftet. Vi så også at de som har det strengt hjemme, fikk det verre.

Fra elev til styreleder

Der andre snakker om utenforskap har Minotenks nye styreleder blikket rettet mot innenforskap. Hun tenker skolen er den naturlige arenaen for inkludering og bygge relasjoner.

– Noe så enkelt som å invitere noen hjem. Være genuint interessert i andre. Våge å se flere enn bare de man anser som sin egen flokk. Det tenker jeg kan utgjøre en stor forskjell i alles liv.

Nysgjerrighet og et oppriktig ønske om å finne løsninger gjennom refleksjon og dialog, ga indikasjon på hvilken vei som var riktig for henne da hun selv var ungdom.

– Jeg gikk på tegning, form og farge på Sogn videregående skole. Miljøarbeider, Berit Follestad, rekrutterte meg til elevmeglingsprosjektet de hadde på skolen. Jeg fikk opplæring, og var med på å holde kurs for andre elever og skoler. Det må ha vært vellykket, for etterpå ble jeg kontaktet av Konfliktrådet hvor jeg senere ble ansatt.

Da Minotenk ble stiftet i 2010 var Mishell en av de første elevene. Hun minnes en spennende og lærerik tid med Hylland Eriksen og Gule. Der fant hun stemmen sin. Lærte å skrive kronikker. Tørre å ta plass. Siden da har hun fulgt tankesmien tett og samarbeidet med daglig leder, Linda Noor, i flere år.

– Begeistringen for Minotenk og dets arbeid har aldri avtatt. Jeg gleder meg til å utvikle tankesmien videre sammen med andre.

Håndbok om rasisme

Med midler fra IMDi, Fritt Ord og Minotenk fikk Shakar mulighet til å skrive og være redaktør for Håndbok om rasisme. En bok som Tony Sandset og Mishell initierte i slutten av 2019. Boka, som nå er i sitt andre opplag, har formål å gi lærere og elever verktøy til å diskutere vanskelige temaer rundt identitet og rasisme.

– Tilbakemeldingene har utelukkende vært positive. Vi har arrangert workshops for lærere og skoleansatte  som er interessert i hvordan man kan angripe temaet rasisme med utgangspunkt i erfaringer. Disse erfaringene er reelle, men det krever ikke at elever, med mindre de vil det selv, forteller om det.

Mishell liker godt å utfordre ungdommene mentalt. Rokke ved tanker og ideer skoleelevene har om seg selv og andre. Enten det gjelder konflikten mellom Israel og Palestina eller hvordan vi omgås på sosiale medier. Øke kunnskapsnivået og utøve kildekritikk. Siden rådgiveren mener skolen er det tryggeste stedet å finne seg sjæl, viker hun ikke unna det store filosofiske og eksistensielle spørsmålet; hvem er jeg?

– Hvis de svarer at de ikke er norske, spør jeg om hvilket språk de tenker på og drømmer på. Ikke fordi det er galt å se på seg selv som noe annet enn norsk, men jeg vil at de skal være bevisste på hvorfor. Og heller gjerne tilføre en bindestreks-identitet enn å være enten eller. Om svarene avslører at de ikke kjenner tilhørighet til samfunnet vi lever i, da må vi jobbe med det. Hvis det er fordi de tenker at ingen vil se på meg som norsk, må vi ta tak i det også.

Terapi på stuegulvet

Selv er hun klar på at hun er norsk. Foreldrene kom fra Pakistan på sytti-tallet og hun vokste opp med to eldre søstre og en yngre bror på flere steder i Oslo. Hun har liten familie her, så foreldrenes venner ble en forlenget familie. Pakistan er et land hun besøker hvert tiende år. Men hun husker morsomme ferier med kusiner og fettere, tanter og onkler i barndommen. Hele storfamilien samlet i et hus.

– Pappa er et arbeidsjern. Jeg tror ikke jeg har sett ham sitte stille på sofaen under oppveksten min, med mindre vi var på eller hadde besøk. I barndommen hadde han i perioder to jobber. I tillegg til arbeidet i Sporveien, tok han vakter på en fabrikk. Tidligere jobbet han på et eldrehjem.

Far og datter deler interessen og gleden over kunst. Da Mishell kom hjem med sin første tegning, ble han så stolt og imponert at den ble innrammet.

– Pappa har aldri lagt noe press på meg når det gjelder skolegang, utdanningsvalg eller karrierevalg. Han har støttet meg og disse valgene hele veien.

Etter ti år uten pensel i hånden, fant Mishell tilbake til sin identitet som kunstmaler. Om kvelden rydder hun stuegulvet etter at barna har lagt seg.

– Det er terapi for meg. Jeg er i sonen og bare flyter avgårde. En vakker dag håper jeg det blir både eget atelier og utstilling.

Men før den epoken kommer skal Mishell Akhtar Shakar fargelegge veien for Minotenk.