Folkeforkynneren

– Det er ingen hvit flukt fra «innvandrerkommunen» Lørenskog, sier Onesimus Jalata-Nagari som forklaring på det store oppmøtet i Skårer kirke. (Foto: Eva Alnes Holte)
Foto: Eva Alnes Holte
Den unge hovedpersonen er uvitende om at dagens seremoni i «en hellig, alminnelig kirke» er svært ualminnelig. 
335Shares

Skårer kirke er nesten full denne regntunge julidagen. På benkeradene sitter ifølge presten ti forskjellige nasjonaliteter side om side. Aller forrest sitter familien til dåpsbarnet, de kommer fra Etiopia og jobber til vanlig på A-hus, mor som sykepleier, far som lege. Barnedåpsgudstjenesten blir holdt på norsk og på oromo, som er et språk de blant annet snakker i Etiopia. 

Er ikke stolt 

Menigheten er mangfoldig på mange måter. Ifølge presten består den både av evangelisk-lutherske kristne, ortodokse, pinsevenner og katolske. Han er glad for at så mange forskjellige trosretninger og nasjonaliteter føler seg hjemme i Skårer kirke. Men stolt er han ikke: – Det er ikke min fortjeneste. Det skyldes at selv om Lørenskog er en av landets største innvandrerkommuner, opplever vi ikke en «hvit flukt» fra kommunen slik man gjør det i for eksempel Groruddalen. 

Populær prest 

Onesimus Jalata-Nagari er en beskjeden mann. Utrop har fått høre at det er takket være «den fantastiske presten» at innvandrerne er blitt integrert i den norske menigheten. Han er populær blant de sindige lørenskogingene også. – Jeg liker å gå hit, jeg liker presten, sier sidemannen på benken til Utrop. På veien til kirken stoppet vi en mann for å spørre om hvor kirken lå. Under den detaljerte forklaringen fikk vår guide innskutt at han kjente til presten fra Etiopia. – Han er bra, lyder dommen. 

Inne i kirken går gudstjenesten sin gang. Det er tekstlesning og bønner på norsk og oromo. Presten leder det hele med engasjement og varme. Dette er en gledens dag – menigheten har fått et nytt ferskt tilskudd. 

Broren ble henrettet 

Selv kom Onesimus Jalata-Nagari til Lørenskog i 2009 etter å ha studert teologi på Universitetet i Oslo. Han kom til Norge fra regionen Oromia i Etiopia på slutten av 1990-tallet. I bagasjen hadde han en vond og sørgelig historie fra hjemlandet. En uke før han flyktet til Norge var det store opptøyer i Etiopia. 26 ungdommer i en misjonskirke og som var en del av ungdomsarbeidet han ledet ble regelrett massakrert under opptøyene i landet.  Året før var broren hans blitt henrettet av myndighetene i fengselet av politiske grunner. Men det hele begynte med forfølgelse av kirken hans far jobbet for. 

FN hadde hatt en delegasjon i landet hvor de ikke nevnte henrettelsene med ett ord.

Da Onesimus Jalata-Nagari kom til Norge, oppdaget han at de visste lite om de fryktelige tillstandene i Etiopia. 

– FN hadde hatt en delegasjon i landet hvor de ikke nevnte henrettelsene med ett ord. Professor Kjetil Tronvoll var leder for delegasjonen. Etter at jeg hadde protestert på FN-rapportens fremstilling, dro Tronvoll tilbake til Etiopia.

Professor Tronvoll så at forholdene var enda verre enn Jalata-Nagari hadde beskrevet. En ny FN-rapport ble utgitt. Det fikk konsekvenser på mange plan.

Asylmottak i Valdres 

Den allerede vanskelige situasjonen gjorde det nå helt umulig for Onesimus Jalata-Nagari å vende tilbake til hjemlandet. Han søkte asyl i Norge. I to år satt han på asylmottak i Valdres. Han brukte tiden godt: Siden han som asylant ikke hadde oppholdstillatelse, hadde han ikke rett på norskopplæring. Jalata-Nagari lærte seg norsk på egenhånd og snakker i dag tilnærmet perfekt. Når han først var i gang med å etablere en fremtid for seg selv i Norge, etablerte han et etiopisk kristent fellesskap i Oslo menighet. Han syntes det var viktig at etiopiske trosfeller skulle være en del av folkekirken, en del av et større fellesskap. 

Sjømannskirken og Skårer kirke 

– Samtidig er det viktig at de har et felles sted å gå til, et sted hvor de kan snakke sitt hjertespråk, sier han. – Det blir som med Sjømannskirken. Nordmenn oppsøker den gjerne når de er i utlandet selv om de kanskje ikke bryr seg så mye om religionen. De vil møte landsmenn, snakke sitt eget språk, oppleve fellesskapet, spise brunost på vafler og drikke kaffe sammen!  Slik er det med etiopierne også. I Skårer menighet har vi jevnlige kaffetreff for gamle og nye venner, hvor nordmenn og innvandrere møtes. 

Presten mener også det er viktig for barna å være en del av den norske kirke – fordi det er et stort gap mellom hva foreldrene i migrantmenighetene kan tilby av trosopplæring og hva storsamfunnet kan. 

Den lille gutten har sovet under hele dåpsgudstjenesten. Nå våkner han som seg hør og bør til fotograferingen, uthvilt og fornøyd. Han heter Kenbon.

Prest Onesimus Jalata-Nagari (til høyre)  er glad over å ønske et nytt medlem velkommen inn i menigheten. Mamma Sofjya Qana’a med lille Kenbon på armen og pappa Amanuel Hasan.