Foto : Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)
- Lanserer kampanje mot æresvold i ti svenske byer - 09.07.2019
- Norske muslimer vil ha kontrollinstans for halalkjøtt - 09.07.2019
- Kunsten å representere hele Norge - 09.07.2019
I 2010 gikk filmfestivalen i en minikinosal på en kveld, og et førtitalls personer løste billett. I fjor kom 1200 tilskuere tilsammen, festivalprogrammet strakk seg i fem dager, og i år ventes det enda flere.
– Vi har nok vokst ut av gutterommet, og ut i den store filmverdenen. I fjor startet vi med egne “world”-kategorier for ikke tamilsk-språklige filmer, og i år har vi blant annet en kinesisk film, en dansk kortfilm og en russisk dokumentar om India. Vi viser den kinesiske filmen på åpningsdagen, og har etterhvert måtte opprette egne kategorier for ikke-tamilske bidrag til festivalen.
Tilsammen er det 31 ulike kategorier (Tamilar Awards), blant annet i beste film og beste regissør som skal kåres søndag 26. april. Sivalingam selv ser frem til nok en travel festivaluke.
– Jeg har investert veldig mye fra egen lomme. Ellers er Lørenskog kommune såpass generøse at de gir opptil 20.000 via film- og kinomidler i støtte. Kulturrådet har avslått søknad flere ganger fordi de mener søknaden blir for generell og ikke spesifikk nok på prosjektformålet.
– Jeg ser det som veldig synd, spesielt med tanke på at fokuset for festivalen er å sørge for god tamilskspråklig kino.
Kortfilmer og talenter
Festivalsjefen er klar på at Norway Tamil Film vil av mange oppleves som et springbrett. Halvparten av bidragene er nemlig kortfilmer, lager på tamilsk, av håpefulle som vil slå igjennom.
– Vi satser særlig på de unge med bakgrunn i tamilske miljøer i utlendighet. Kortfilmer har også en tendens til å komme med gode poenger og historier.
Første festival var i 2010, et år etter at krigen på Sri Lanka kom med et brutalt slutt for det tamilske selvstyrehåpet. Og fortsatt preger krigens ettervirkninger festivalprogrammet.
– Våre filmer handler i stor grad tamilenes krigstraumer etter krigsnederlaget, og overgangen til en etterkrigsvirkelighet, med alle de utfordringene det innebærer.
Skaffet seg hjelpeapparat
Sivalingam, som til daglig er familiefar og IT-konsulent, har nå delegert en del av ansvaret til et festivalstyre på sju personer, blant annet fem medarbeidere i Norge, en koordinator i India og en programansvarlig i Tyskland.
– En lærer strategi, ledelse og samarbeid. Festivalen har nok blitt mer enn en hobby. Utfordringen først og fremst er å finne finansiering, innrømmer han.
I år går visningene på Symra kino på Lambertseter og Lørenskog Hus. Flere titalls aviser, tv- og radiokanaler fra den tamilskspråklige indiske delstaten Tamil Nadu, og andre tamilskspråklige medier har meldt sin ankomst.
– Håper ligger i at dette engang kan bli tamilenes egen Oscar-utdeling, sier Sivalingam med et smil.
Viser sensurerte filmer
Interessen fra indisk-tamilske medier handler blant annet om filmene Silent Tears og Theen-Khoodo. Førstnenvte har tamilsk regissør og singhalesiske skuespillere, mens sistnevnte går inn i de flere tiår med tamilsk geriljakrigføring. Filmene vises hverken på Sri Lanka eller i India.
– Selv i Tamil Nadu, hvor det bor mange flere millioner tamiler enn på hele Sri Lanka, så har indiske myndigheter bestemt at filmen er “skadelig”, og lagt den på sensurlisten. Vi ser det som en overtramp, når vi ikke får lov til å fortelle vår side av historien.
Sett i lys av det som har skjedd i København og Paris i år, og den generelle ytringsfrihetsdebatten i Vesten, hvordan stiller denne festivalen seg til den kunstneriske ytringsfriheten?
– Vi er i utgangspunktet åpne for å vise alle typer filmer, som tar opp ulike tematikker. Vi ønsker jo også å nå ut til ikke-tamiler.
Er det noe dere ville vegret dere for å vise?
– Filmer med innhold som kan oppleves som krenkende overfor den tamilske diasporaen, og den tamilske kampen for selvråderett. Festivalen handler jo ikke bare om underholdning, men også om å bringe sammen tamilere fra ulike deler av verden under et tak i Norge.
