Den evig unge kunstneren

Året er 1994, og Chris Reddy er en anonym 24 år gammel scenerigger i Oslo. En morgen får han beskjed å sette opp en helt spesiell scene. To svære muskuløse menn fra Danmark tårner over ham og gir ham instrukser. Han skal sette sammen et tak bestående av ti centimeter tykke metallstenger som skal skrus inn i forskjellige vinkler og bli til et helt tak. Stengene er så store at han ikke en gang klarer å bøye fingrene etter to timers-økten. ”For noen pingler”, tenker danskene i det de pakker sammen.

I dag har han byttet ut tunge metallstenger med blyanter og penner.

Ferdiglaget kunst
Reddys kunst finnes overalt i det urbane landskapet i Oslo. Kunsten har han selv døpt ”Reddymade”. En sammensetning av det kunstteoretiske begrepet ”ready made” og hans eget etternavn
(Begrepet ready made ble først brukt av den franske kunstneren Marcel Duchamp (1887-1968) for å bsskrive kunstverk han lagde av allerede bearbeidede gjenstander.)

Det er viktig å lage kunst for alle andre enn bare kunstnerne.

Kunstens kjennetegn er mønstre. Uendelige mønstre. Den er inspirert av symboler fra indiansk stammekultur i Sør-Amerika. Kanskje har du sett små fargerike menn i dress og bowlerhatt på et gatehjørne eller på vei til jobb? ”The Man” er et gatekunstverk som Reddy har omgjort til klistremerker. Klistermerkene er formet som en mann med bowlerhatt, og han er iført en fargerik dress. En god introduksjon til Reddys større verk. 

– ”The Man” representerer oss alle. Vi alle er mannen, og vi kan velge selv hva vi vil være og hvem vi er, sier han.

Mannen uten tilhørighet
Reddy ble født i 1970. Moren er norsk. Faren er av indisk-sørafrikansk opprinnelse, og kom til Norge fra Sør-Afrika på 1960-tallet. Reddy er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og har studert kunsthistorie ved Universitetet i Tromsø. Selv om han er oppvokst blant norske fjell, føler han ingen tilknytning til verken den norske, indiske eller sør-afrikanske kulturen. 

– Jeg føler heller ingen tilknytning til et sted. Det er ingen steder hvor jeg føler at jeg må være. Jeg liker å reise. I blant er jeg lei av Oslo, og da savner fjellandskapet i Tromsø. I byen her ser man ikke lenger enn til nærmeste bygård. I Tromsø ser man ut i et åpent landskap. Det skaper større rom i hodet når horisonten er lengre unna.

Kunstneren innrømmer likevel at indisk kunst har inspirert hans egne verk. Som 10-åring dro han til India med sin far og søster. De besøkte Taj Mahal, og han husker hvordan palassets dekor inspirerte ham i form av uendelige mønstre og teknikkene som ble brukt for å skape dem. Han beskriver det som ”mindblowing”. Mønstre som aldri tar slutt, går igjen i mye av hans kunst.

Mote og sjakk
Reddy er i kledd en grå genser med høy hals, et par mosegrønne turbukser og et par tunge sko. Han ser ut som en friluftsmann, noe han erkjenner at han er. Han elsker klatring. Han er ikke lav, men han er heller ikke høy. Ansiktet hans er både ungt og gammelt. Det er hans uendelige ansiktsuttrykk som skaper en barnlig side ved ham. Under genseren har han på seg en mørk t-skjorte fra et friluftklesmerke. T-skjorten er trykket med hans design og logo. Et nytt kunstnerisk samarbeid i Reddys liv er i gang.

– De tok kontakt med meg og ville trykke mitt design. Det er jo noe jeg aldri har gjort før. Jeg er ikke så veldig opptatt av mote og har ingen planer om å bli klesdesigner. Men det er kult når motehus tar kontakt med meg, sier han og slenger en pakke på bordet. Ut av pakken faller flere t-skjorter i nøytrale farger. 

Er det én ting Tromsø-kunstneren er stolt av, er det at han er verdens første offisielle kunstner i sjakk-OL. Turneringen ble holdt i hans hjemby, og han fikk blant annet dekke et flytårn med en eksplosjon av farger og mønstre.

Kritiserer kunstmiljøet
Vi sitter under et høyt tak i en litt bortgjemt meksikansk restaurant ved Bogstadveien. Store krittavler pryder restaurantens vegger. Før pleide det å stå slagord og vitser på veggene. Det var helt til Reddy tilbød seg å dekorere dem, helt gratis. Restauranteieren likte så godt arbeidet hans, at han betalte Reddy for å pynte utsiden av lokalet også. Han har rukket å gjøre mye i sin karriere, men selv om Reddy nærmest er veteran innenfor kunstmiljøet, er han ikke fornøyd med kulturen. 

– I dette kunstmiljøet er kunstneren på bunnen av hierarkiet. Alle andre er viktigere enn kunstneren, noe jeg er helt imot. Jeg ser på meg selv som en kunstner med en annen tilnærming til kunstfeltet. Det er viktig å lage kunst for alle andre enn bare kunstnerne. For meg er det viktig at kunsten er der den blir sett av folk, ikke om stedet har prestisje, påpeker han bestemt.

Underlig ungdommelig
Reddy er energisk. Han har alltid noe å fortelle. Han spretter i været når han føler for det, og det selv om han for tiden har en skulderskade, noe bryr han seg lite om. 46-åringen lever et dynamisk liv. Han har heller ingen planer om å slå seg ned og få seg barn. Reddy er singel og vet hvilke steder man bør henge en lørdagskveld.

Når han får spørsmålet om hva som er det vanskeligste han har opplevd, vet han ikke helt hva han skal svare. Her er det ingen fortellinger om kjærlighetssorg eller tap. Reddy tenker lenge, det merkelig yndige smilet forsvinner litt, før en lyspære lyser opp over hodet hans.  

– Forestill deg at du befinner deg i en perfekt temperert og beskyttet atmosfære. Plutselig blir du dratt ut i livet. Du blir for første gang tatt på, og det er lyder og lys overalt. Likevel er det jo spennende. Litt sånn: ”Å ja, er det her jeg skal være en stund, ja”, sier Reddy med et merkelig glimt i øyet i det han beskriver sin egen fødsel som det vanskeligste og lykkeligste øyeblikket i sitt 46-årige liv.