- Oslo Mela klare med årets første artister - 26.04.2024
- Kommunikasjonssvikt på sykehus med fatale følger - 26.04.2024
- Innvandrerdøtre lykkes både i jobb og utdanning - 25.04.2024
Norskkenyanere og nordmenn med tilknytning til landet har store meningsforskjeller når det gjelder situasjonen i det afrikanske landet som i den senere tiden har preget nyhetsbildet i negativ forstand.
Den kjente politikeren Koigi Wa Wamwere, som bodde lang tid i Norge som politisk flyktning under Arap Mois autoritære regime, er ikke populær blant norskkenyanerne som har sympatier med opposisjonsbevegelsen ODM. Wamwere er parlamentsmedlem i det omstridte og regjerende UDM, president Kibakis parti, og har ved flere anledninger blitt anklaget for å gå over til maktelitens side.
Han går med på at han har begått en feilvurdering ved å støtte blindt UDMs politikk og ”skulle ved nærmere ettertanke vist moderasjon”, men mener Odingas mest radikale støttespillere utnytter misnøyen for sin egen konfliktagenda.
Kikuyu-befolkningen henges ut som syndebukker
– Skuffelse og tristhet er det som preger meg for tiden. Vi har ikke en krise i Kenya; vi er praktisk talt i en borgerkrigssituasjon.
Folk brenner sine naboers hus, ramponerer butikker og tar livet av hverandre, fordi de hører til en annen klan eller etnisk gruppe. Jeg er selv redd for å komme tilbake til Nairobi og finne ut om folk har gjort noe med huset mitt eller fysisk gått til angrep på mine nærmeste, sier Wa Wamwere.
– Folk som hører til president Kibakis Kikuyu-majoritet og som stemte på han i områder hvor støtten for Odinga har vært overveldende trues på livet og blir til slutt nødt til å flytte vekk, mener han.
– Ikke en gang i parlamentet har jeg følt meg trygg. Like før jeg reiste til Oslo ble jeg konfrontert av to ODM-politikere som var fra Luo-folket, hvor begge kom med subtile advarsler om at kirkene i Kikuyo-områdene måtte ”gjøre seg større, for å ta inn flere”.
For meg hørtes dette ut som reneste folkemordsnakk, og jeg ble selvsagt meget bekymret, også for min egen sikkerhet, sier han til Utrop.
– Trenger nasjonal holdningskampanje
Wamwere mener løsningen ligger i å gjøre midlertidige endringer i grunnloven, som vil tillate en andre runde i presidentvalget. Et annet alternativ er at Odinga kunne blitt med som visepresident i en samlingsregjering, noe som imidlertid blir avvist på det sterkeste i ODM-ledelsen.
Han tar avstand fra den voldelige utviklingen, og mener kenyanerne trenger en nasjonal holdningskampanje for å unngå lignende konflikter i tiden fremover. – De lavere samfunnsklassene, altså flertallet, piskes opp av sentrale personer i stammemiljøene. Klantenkning, stammementalitet og negativt tankegods om etnisitet har preget landene i Afrika for lenge. Og vi kenyanere er kontinentets største hyklere når vi feier konfliktene under teppet og ikke har mot nok til å kritisere våre egne ledere, konstaterer han.
Krever Kibakis avgang
Onyango Makogango, strateg i ODM-apparatet og bosatt på Oslos vestkant, avviser Wamweres kommentarer om en etnisk relatert krise. – Helt siden selvstendigheten har det eksistert en økonomisk og juridisk urett i Kenya, hvor makten har vært samlet på noen få hender. Årsaken til konflikten er sosiale forskjeller og ikke etnisitet, sier han med ettertrykk.
Han legger til:
– Kenya skal være et forbilde når det gjelder demokratisk utvikling i Afrika. Vi kan ikke beholde status quo hvis vi skal ha noe som helst troverdighet i internasjonal sammenheng. Jeg tror at den eneste måten vi kan få en slutt på konflikten og den etniske mobiliseringen i landet er at president Kibaki med umiddelbar virkning trekker seg og det skrives ut nyvalg.
– Vold ikke noe nytt
Forsker Bård Anders Andreassen, som til daglig jobber i Norsk Senter for Menneskerettigheter og var observatør under valget, påpeker at etnisk relatert vold ikke er noe nytt i Kenya. Andreassen har vært i landet i 1992, 1997 og 2005 som internasjonal valgobservatør.
– Valget i 1992 førte til en voldsbølge hvor 1500 mennesker mistet livet og flere hundretusener måtte forlate hus og hjem og ble interne flyktninger. Voldsbølgen den gang ble ikke annet enn notiser i vestlig presse.
Han forteller at valget i 2007 var preget av uregelmessigheter, noe han selv observerte. Penger ble brukt til regelrett juks. – Tall jeg har fått viser at rundt en million kenyanske shilling ble brukt til bestikkelser av valgmedarbeidere. Under slike forhold var det nesten ikke annet enn ”naturlig” at folk forventet vold hvis det offisielle valgresultatet skulle vise et veldig knapt flertall for en av kandidatene.
Humanitær krise
Martin Oluoch, koordinator ved den norske tenketanken Human Rights House Network sitt kontor i Nairobi, tegner et bilde av et land som ser ut til å gå i oppløsning. – Vanlige kenyanere fratas alle rettigheter. I kjølvannet av den siste tids konflikt og fra før av er kenyansk politi kjent for å gjennomføre vilkårlige arrestasjoner og bruke unødig vold. Vi har også hatt kommandoangrep fra sikkerhetsstyrkene på flere medier fordi de ikke liker hva som skrives, og ikke vil at folk skal vite hva som foregår i landet. En annen trist utvikling i konflikten mener Oluoch er en stadig økende vold mot kvinner, særlig i slumområdene.
– Vi får dessverre stadig flere henvendelser om kvinner som blir slått og/eller voldtatt, særlig i de fattige slumområdene i Nairobi og andre storbyer, hvor internflyktningene holder til.
Kibaki-regjeringen er nødt til å gi folk tilbake deres grunnleggende rettigheter og oppheve dekretene, som minner om unntakstilstand.Det mener han er rett medisin for Kenyas nåværende syke tilstand. – Mye må gjøres. Ikke minst må befolkningen læres opp om sine rettigheter som borgere. Flesteparten av de fattigste kenyanerne vet ikke hva de har krav på, konkluderer Oluoch.
