– Norske unger som aldri skulle vært sendt ut

Fatema og Ahmad er kunnskapshungrige og svært motiverte elever, etter mange år uten skolegang.
Foto: Knut Bry/Tinagent
Familien Rahimi, som har sitt utspring på Ål bor nå i Lesvos.
1.5K+Shares

Fatema (16) og Ahmad (13) er på Lesvos, sammen med mor, far og lillebror, etter at familien flyktet for andre gang i fjor.

Familien Rahimi bodde over fire år på Torpo, fram til den natta i 2014 da de ble hentet på en dramatisk måte, og sendt ut av landet. Årene i lokalmiljøet og på skolen i Ål kommune har vært så viktige og formet de to ungdommene så sterkt, at de seks år etter fortsatt snakker norsk seg imellom.

– Fatema og Ahmad har vist en utrolig vilje til å holde på det som er deres, den norske
tilknytningen. Da jeg snakket med dem i starten var det veldig selvfølgelig for dem at de
skulle snakke norsk, og de var orientert mot det de har lært i Norge. De er også veldig
opptatt av å orientere seg og forstå, sier Britt Karin Kippersund til Utrop. Hun er lærere på Østerås ungdomsskole.

Det finnes en aktiv støttegruppe for familien Rahimi. Marit Haug Noss er en av støttespillerne.

– Flere i gruppa har kontakt med familien, da særlig med Fatema. Vi kommuniserer gjennom imo (en nettbasert telefon). Innimellom har det også vært kommunikasjon mellom Fatema og venninner i klassen. I starten fikk vi sendt ned brev med hilsninger fra klassene deres, og de sendte brev tilbake. Dette ble etter hvert vanskelig, forteller hun.

– Etter at familien ble sendt ut, hjalp vi dem å få saken inn for tingretten. De fikk ikke
medhold, forteller Marit. Etter dette har det vært hjelp av ulikt slag, der de til enhver tid har oppholdt seg, etter hva som har vært det viktigste behovet og ettersom hva vi har fått til. Vi har kommet i kontakt med mennesker, eller de har kommet i kontakt med oss, som har gjort det mulig å sende nedover klær, utstyr og div andre ting barna har ønsket seg.

De kjenner seg mest som norske ungdommer, og har lite minner fra Afghanistan, og fra
årene familien bodde i Iran. Det er oppveksten på Ål i Hallingdal som har satt varige spor. Det er Norge de er opptatt av og vil snakke om. De savner livet de hadde på Ål, vennene, og skolen.

I 2014 gikk Fatema i 5. klasse og Ahmad i 2. klasse. Fatema og Ahmad har mistet til sammen tolv år med skole.

Vedlikeholdt språket

Fatema og Ahmad har selv vedlikeholdt språket, minnene og kunnskapen fra Norge. Det har de klart i en slik grad at tre norske lærere kan fortsette der skolegangen brått ble avbrutt.

En av de tingene barna har ønsket seg er norske skolebøker og bøker.

– Så i hver koffert har det vært skoleutstyr. Det har også vært viktig å vise ungene at de blir husket på her i Norge, sier Marit.

Hun husker at familien var godt integrert på Ål.

– Flere av oss som startet gruppen, hadde barn som var jevnaldrende og venner av disse ungene. Noen i gruppa hadde møtt dem gjennom sosiale arrangement. For min del har jeg en datter som er like gammel som Fatema, og Fatema hadde nettopp vært i bursdagen til min datter i juleferien. Det neste vi får vite er at hun er hentet og sendt ut av landet. Ingen avskjed – bare en tom pult når datteren min kom
på skolen.

Haug Noss mener det gjorde enormt inntrykk og var så smertefullt for både små og store.

–  En dag står jeg og snakker med ei jente på flytende norsk – neste dag er hun ute av Norge. Det er vanskelig å forklare. Jeg tror jeg kan si at mye av grunnen til det store engasjementet er de personlige møtene med familien og at barna blir sendt ut etter så lang tid i Norge – disse ungene er norske og skulle aldri vært sendt ut.

Håper de kommer tilbake

Hun er veldig glad for at Fatema og Ahmad nå får et skoletilbud på Lesvos.

– Det er fantastisk at de får denne undervisningen. De VIL lære, og de vil tilbake. Jeg beundrer motet og stå på viljen til disse ungene. Jeg er takknemlig for at noen har sagt seg villig til dette.

I likhet med lærerne, synes Marit det er vanskelig å mene noe om fremtiden.

– Men vi håper og ønsker dem tilbake. I desember gikk ordføreren ut i lokalavisa og sa at kommunen er klar til å ta imot dem om de kommer, avslutter hun.

Frustrerte og med helseproblemer

En dag får jeg en e-post fra Hellas. Det er korte og konsise svar, på ungdommers vis, på
noen spørsmål jeg ønskte å stille de to på Lesvos.

– Hvordan har dere det akkurat nå?

– Vi er frustrerte, har problemer med helsa. Ventingen føles endeløs. Vi vet ikke om hva som kommer til å skje videre. Men vi vil hjem SNART!

– Hva synes dere om undervisningen dere får av Merete, Britt Karin og Shohreh?

– Det er veldig bra med undervisning, og spennende for vi lærer ting som vi skulle lært i
Norge.

– Hvor mye jobber dere med skolearbeid (lekser)?

– Vi jobber sammen og hver for oss cirka to timer med lekser hver dag.

– Hva betyr det for dere å ha et skoletilbud?

– Det betyr mye for oss. Vi har mistet flere år med skole og vi har mye å ta igjen.

– Hvorfor er det viktig med utdannelse? 

– Det er viktig med utdannelse fordi vi trenger smarte og kloke mennesker i samfunnet og det er flott at man kan studere seg til å bli det man man vil bli.