– NIF-kurs trenger mer minoritetsfokus

Tidligere styremedlem i NIF, Marcela Bustos, var med i NIFs kurs for mangfold i idretten. Hun mener hensikten er riktig, men sier det trengs fokusendring som vil gjøre slike tiltak bedre.
Foto: Claudio Castello
Norsk-chilenske Marcela Bustos har gjennomført NIFs kurs for mangfold i idretten. Hun mener utgangspunktet er godt, men sier det finnes behov for justeringer.
31Shares

NIF-kurset ble utarbeidet av en gruppe bestående av idrettsråd, idrettskretser og Idrettsforbundet, og tok for seg hvordan idrettslag kan få et større mangfold i medlemsmassen.

– Målsetningen vår er å skape økt kompetanse og bevissthet om inkludering blant trenere, ledere og andre i idrettslagene, sa Line Hurrød, forvaltningsrådgiver i Norges idrettsforbund (NIF), i august før kurset ble avholdt.

Norsk-chilenske Marcela Bustos har vært tidligere styremedlem i NIF, og vært forkjemper mot strukturell rasisme i idretten. Hun var med på kurset, som ble avholdt i slutten av august.

Inkludering tas på alvor

Ifølge henne viser kurset at idretten tar inkludering, økonomi som barriere og antirasistisk arbeid på alvor, og forsøker å implementere retningsendringen i hele organisasjonen.

– Jeg har gjennomført kurset, og vil si at kurset er et veldig riktig og viktig skritt. Kurset føyer seg inn i riktige og viktige retningsvalg Norges Idrettsforbund har gjort de siste halvannet året under ledelse av idrettspresident Berit Kjøll, som kom til klart uttrykk etter Ledermøtet i 2020 og resolusjonen mot rasisme, hvor idretten klart og tydelig anerkjente at det finnes rasisme også i idretten, og at idretten må ta dette innover seg.

Utgangspunktet er godt, men det må endres fokus, hevder hun.

– Retningen må fremdeles justeres fremover, skal idretten være en inkluderende organisasjon som skaper idrettsglede for alle.

Fokusmangel

For Bustos er det tydelig at kurset kommuniserer til majoritetsledere, med frivillig og kulturell kapital, og grei økonomi.

– Under barrierer nevnes mangel på kunnskaper og erfaringer med norsk idrettskultur, mangel på informasjon på et språk man forstår, og familieøkonomi, for eksempel sitat «En kostnad på 300 kroner kan være for stor for noen». Her tematiserte man ikke for at barrierer for deltakelse også handler om majoritetens manglende forståelse for egen posisjon og egne privilegier. En barriere kan være manglende kunnskaper om norsk idrettskultur fra hjemmet, men det kan også være manglende forståelse i klubben for at norsk idrettskultur ikke er universiell, og at vi derfor må informere om hvordan vi gjør det her hos oss.

Klubbleddet viktig

Klubbleddet er en stor økonomisk driver i idretten, viser hun til.

– Istedenfor å peke på at klubbene bør diskutere og problematisere for eksempel hvor mange cuper med egenandel de skal delta på eller om det skal kreves at deltakerne kjøper nye drakter, plasseres problemet hos «den andre»: de har ikke råd til å betale 300 kr. En like naturlig påstand, ikke istedenfor men i tillegg, ville være: hvor mye penger kan det koste å delta før de ulike deltakeravgiftene fungerer ekskluderende? Da vil problemet plasseres hos majoriteten, heller enn hos de som ikke har råd. Og det vil fra mitt perspektiv være et skritt i retning av en mer inkluderende idrett hvor alle er velkommen.

Språkbruk og retorikk

Videre forteller hun at kurset var bygget opp med flere leksjoner (moduler).

– Hver leksjon ble avsluttes med spørsmål med seks svaralternativer, hvor tre er riktig svar. Disse måtte svares korrekt før man fikk gå videre (man fikk så mange sjanser man trenger for å svare riktig).

Under leksjonen “Hvordan inkludere”, lyder et av spørsmålene som må besvares korrekt for å kunne gå videre: Hva oppgir kurset som de tre mest sentrale årsakene til at jenter med minoritetsbakgrunn slutter i idretten?

– Her er det seks svaralternativer, og kun tre er riktige. Et av svaralternativene for hvorfor minoritetsjenter slutter med idrett som er feil, og ikke lar deg fortsette kurset, er: de har ikke lyst til å fortsette med idrett. De korrekte svarene er: manglende forståelse for idrettens rolle fra hjemmet, flere oppgaver i hjemmet, og krav om mer tid på skolearbeidet. Dette er et tydelig eksempel på at kurset er et riktig og viktig skritt, men at retningen må justeres.

Stereotype forestillinger

Kursdeltakeren hevder hun ville omformulert svaralternativene.

– Her reproduseres en forestilling om at minoritetsjenter er en homogen gruppe med like utfordringer. Men det mest problematiske her er at det skrives frem en forestilling om at minoritetsjenter som slutter med idrett, slutter pga forhold i hjemmet, og ikke grunnet forhold ved idretten.

Bustos sier minoritetsjenter, som majoritetsjenter og mennesker generelt, slutter med idrett hvis det ikke er lystbetont lenger

– Hvis minoritetsjenter slutter i ditt idrettslag, må du selvsagt vurdere om det er årsaker i hjemmet som gjør at de slutter. Men du må selvsagt også stille deg spørsmål ved om aktiviteten oppleves som morsom og lystbetont: er det for mye spesialisering/topping for tidlig? Har deltakerne medvirkning på aktiviteten? Tas det vare på vennskapsbånd hvis gruppen deles opp? Ser treneren alle deltakerne, og får alle delta i konkurranser, eller prioriteres de beste?

Kjærlig kritikk

For henne er kritikken noe hun gjør av kjærlighet til idretten.

– Jeg ser det som helt avgjørende at idretten utvikler kurs som dette, ikke bare fordi det er viktig med kunnskapsøkning i idretten. Signalet gir med denne typen kurs, er at vi ønsker å være inkluderende for alle, og at vi i idretten forventer at klubben tar ned utgiftene og reflekterer rundt hvorfor minoritetsjenter slutter, uavhengig om du personlig mener det er viktig eller ikke.