Stortinget kan få inn flere flerkulturelle politikere enn noengang. En tillitserklæring fra fargeblinde velgere, som bør mane til ettertanke. hevder kommentarforfatteren.
Stortinget vil etter Stortingsvalget bli mer mangfoldig enn noensinne. For de som har kommet inn er dette en tillitserklæring, og en klar formaning om å representere hele landet.
102Shares

Etter at valgresulatene kom inn har Lan Marie Nguyen Berg, Kamzy Gunaratnam, Marian Hussain, Seher Aydar, Mahmoud Faramand og Mani Hussaini kommet inn på Stortinget. Hadia Tajik, Mudassar Kapur og Masud Garahkhani er blitt gjenvalgt.

Et intenst drama pågår rundt sperregrensen, som vil følge oss gjennom kvelden, samtidig som et rødgrønt treer med Ap, SV og Sp kan få regjeringsmandat.

Fra tidligere har folk som Akhtar Chaudry og Afshan Rafiq vist veien. Frem mot neste kommune- eller stortingsvalg kan Faramands norsk-iranske landskvinne Dana Manouchehri få en politisk rolle under Sylvi Listhaug.

Se valgresultatene på NRK

At Stortinget får en mer mangfoldig representasjon er egentlig som forventet. Innvandrerbefolkningen utgjør per 1. januar 2021 18,5 prosent av totalbefolkningen i Norge. Ved å ha en økt reell representasjon i befolkning, vil det også bli flere ledende politikere, både på lokal- og riksplan.

Trenden fra andre vest-europeiske innvandringsland er den samme. Flere folkevalgte, flere i lederposisjoner, og i innflyterrolle. I Danmark har innvandringsministeren Mattias Tesfaye etiopisk bakgrunn, og britenes Priti Patel har indisk familiebakgrunn. I Sverige var Alice Bah Kuhnke, med gambiske foreldre, kulturminister på 2010-tallet. Her hjemme er avtroppende kulturminister Abid Q. Raja sønn av pakistanske arbeidsinnvandrere, og hans seneste selvbiografi skildrer en utfordrende oppvekst på Bjølsen. Også i vårt politisk kommentariat har folk som Shazia Majid og Lars Nehru Sand gjort seg gjeldende, og siteres på lik linje med Hanne Skartveit og Magnus Takvam.

Et begrep til omformulering

For en del år tilbake ble en sterk oppgang i innvandrerrepresentanter ved et kommunevalg beskrevet som “innvandrerkupp”. Et begrep man nødig vil bruke ved denne anledningen. Først og fremst ikke på grunn av fokus på retorikk, men fordi man rett og slett må kanskje etter valget omformulere begrepet “innvandrerpolitiker”.

Fra å være en slags alibi, til å klare å kjempe seg til statsråds- og varaordførerposter, har størrelsen “innvandrerpolitiker” gått over til å bli normalen.

I 2009 husker jeg min intervjusamtale med Hadia Tajik, året hun kom inn på Stortinget, hvor hun svarte at “integrering er en integrert del av politikken”. 12 år senere er man nødt til å se dette i retrospektiv lys. Folk med annen hud og gud, som går i andre klær enn vi ellers vanligvis ser i befolkningen ellers er del av hovedstrømmen. Flere av de overnevnte i denne teksten skal få utøve maktpolitikk, og sitte i komiteer.

Velgerne på Stovner og Søndre Nordstrand, særlig de yngste, kan man også si er blitt en del av velgerstrømmen. For dem er temaer som rasisme viktig, men kanskje ikke viktigere enn jobb, boforhold og transport. For to år siden, til kommunevelget, meldte en ikke ubetydelig del av denne velgergruppen overgang til det bilvennlige partiet FNB.

Først og fremst må dette signalet tolkes at velgerne tenker på gode politikeremner fremfor hudfarge. Og at man ditto må faktisk stå på og representere kampsakene og velgerne som har gitt dem sin stemme, fremfor særinteressene eller gruppeidentiteten.

Norge i neste stortingsperiode vil være preget av nye skillelinjer og problemstillinger. Klimakampen, post-pandemisk økonomi og nye idelogiske skillelinjer som by og periferi.

Forhåpentligvis er alle som er nevnt her klare over denne tillitserklæringen dette vil innebære. Stemmene og tilliten man har fått innebærer en soleklar plikt å levere og representere landet. Et posisjon man har fått i kveld vil være et forsvarsposisjon ved neste korsvei i 2025.