– Må hjelpe flyktninger med problemer tidligere

Her på Hobøl i Østfold ligger en av de fire tilrettelagte avdelingene for asylsøkere i Norge
Foto: Hanna Skotheim
Asylsøkere med alvorlige sykdommer og lidelser sitter i enkelte tilfeller på tilrettelagte mottak så lenge som ti år, kommer det fram i ny rapport. Hjelpen må komme mye tidligere, sier driftsoperatør ved Hobøl mottak.   
0Shares

I 2005 etablerte Utlendingsdirektoratet (UDI) fire tilrettelagte avdelinger (TA) som er tilknyttet ordinære asylmottak. Her plasseres de asylsøkerne som trenger oppfølging utover det som tilbys i ordinære mottak. Det kan være personer med funksjonsnedsettelser, alvorlige somatiske eller psykiske sykdommer eller utviklingshemminger.

På oppdrag fra UDI har Fafo-forskere nå evaluert hvordan ordningen fungerer etter å ha vært i drift i ti år.

Til tross for at ordningen har bedret seg mye siden den første evalueringen i 2007, peker rapporten på flere elementer som kan trenge en forbedring. Den hevder eksempelvis at det er en betydelig variasjon i hva TA-mottakene kan tilby, noe UDI ikke tar hensyn til, ifølge Fafo-forskerne. De mener UDI kun ser på kapasitet og geografi når de plasserer beboerne, og ikke kompetansen TA-mottakene kan tilby.

Hvis ikke beboerne får hjelp raskt, vil problemet ofte eskalere.

– I dag er det utfordrende at beboere med ulike helseutfordringer skal gis et tilbud på samme sted. Det er vanskelig å skulle ivareta alles behov når beboergruppen spriker så mye. UDI må begynne å se fordelene av å utnytte de variasjonen man finner på de fire ulike TA-mottakene og plassere beboerne ut fra behov, sier Fafo-forsker Ragna Lillevik.

Sammen med Silje Sønsterudbråten og Guri Tyldum har hun utarbeidet Fafo-rapporten “Evaluering av tilrettelagt avdeling i asylmottak”. De har observert alle avdelingene og kommet med anbefalinger og ønsker til avdelingslederne ved TA-mottak, UDI og ulike sektormyndigheter for å bedre ordningen. Fafo-forskerne etterlyser blant annet et tydeligere mandat, samt kvalitetskrav i oppdragsbeskrivelsen fra UDI på hva et TA skal være – utover et hybelhus.

For ifølge UDI skal TA fungere som et botilbud, men ettersom personene som kommer til TA-mottakene, har mer behov for støtte til helseutfordringer enn det personer i ordinære mottak har, er det noen TA-mottak som også tilbyr helse-og omsorgstilbud i tillegg til å være et botilbud. Dette til tross for at loven sier at beboere på mottak ikke har krav på omsorgstjenester.

– Ordinære mottak kan tilby å organisere et TA ved sitt asylmottak. For å gjøre det har UDI noen minimale spesifikasjoner til hva et TA skal være. Her mener vi UDI må være mer konkret i sin bestilling slik at man forstår hva et TA faktisk skal tilby, sier Lillevik.

I rapporten står det at noen TA-mottak vektlegger omsorg og bedring av livskvalitet for individet som det primære, mens andre vektlegger behandling og bedring for å muliggjøre flytting tilbake til ordinære mottak.

– Bør ikke bli en institusjon
På asylmottaket i Hobøl er eier av asylmottaket, Olav Strand, klar i sin tale. Han mener det blir feil å si at et TA skal være slik eller sånn.

– Det er ikke enten eller. Man skal vektlegge litt av alt. I tillegg til at Hobøl er et botilbud, er vi også veldig opptatt av omsorg, men det er fordi de fleste av våre beboere sårt trenger noen som også bryr seg om dem, sier Strand.

I en lengre periode etter plassering på Hobøl, bruker de ansatte god tid på å vurdere hvorvidt en person trenger omsorg, helsehjelp eller støtte til å forstå asylprosessen, eller alle delene. Når de har funnet ut det, får beboeren den tiden han eller hun trenger på å bli bedre.

– Å få god tilgang på helsehjelp er en rett man bør få uansett. Asylstatus bør ikke være avgjørende, mener Olav Strand, eier og driftsoperatør ved Hobøl asylmottak.
Foto : Hanna Skotheim

– Vi ønsker helst at beboeren etter hvert skal komme til oss og si at de er friske nok til å dra tilbake til et ordinært mottak, sier Strand, som er innforstått med at det kan ta lang tid å bli frisk, men som samtidig mener det burde vært en maks oppholdstid ved et TA.

– Et TA bør ikke bli en institusjon hvor du kan være resten av livet. Som fagperson har jeg sagt til UDI at flere beboere kan endre atferd og blir friskere, men sitter de i et TA over lang tid, kan tilstanden til vedkommende fort snu. Kanskje går beboeren tilbake til gamle “synder”. Vi er derfor svært opptatt av at de skal komme seg videre i livet, enten tilbake til det ordinære mottaket der de bodde før, eller til en kommune i forbindelse med at de skal bosettes, sier Strand.

Han mener tiden en beboer er i et TA, ville vært redusert hvis UDI ikke så på avdelingen som siste utvei. I Fafo-rapporten stilles det spørsmål til om TA fungerer som siste utvei eller om man skal satse på tidlig intervensjon. Strand er enig i det siste.

– UDI tenker kanskje siste utvei på grunn av økonomi, mens det ser ut til at ordinære mottak holder beboerne igjen. De kan mangle kompetanse om eksempelvis psykiske problemer, og forstår ikke alltid at noen beboere kan ha det problematisk. Hvis ikke beboerne får hjelp raskt, vil problemet ofte eskalere og bli så vanskelig at det tar lenger tid å håndtere, sier Strand, som mener det er uklokt ikke å tenke tidligst mulig intervensjon.

– De negative effektene og de samfunnsmessige kostnadene vil bli større. Ikke minst for kommunene den dagen en del av disse beboerne skal bosettes, legger han til.

Opplever at UDI lytter
På Hobøl er har de ansatte bred kompetanse. Staben har lang fartstid i mottaket, særlig når det kommer til håndtering av beboere med depresjoner, selvskading og problemer knyttet til sinne og utagering. Sistnevnte er grunnen til at TA-mottaket i Østfold ofte sier ja til å ta imot beboere med sinneproblematikk.

– Dette er personer vi har lang erfaring med og kompetanse til å imot, og vi opplever at UDI er lydhør og bevisst på vår kompetanse. Vi erfarer også at de i hovedsak plasserer asylsøkere hos oss som vi mener vi kan håndtere.

Strand opplever derfor ikke at UDI utelukkende tar hensyn til geografi og kapasitet, men at de også vurderer kompetansen i de ulike TA-mottakene når de plasserer beboere.

– Vi kan kun snakke for oss, men vi opplever at saksbehandlere i UDI lytter når vi beskriver problematikken. Hvis UDI spør om vi kan ta imot enda en person med uttalte planer om å livet sitt, sier vi sannsynligvis nei og forklarer til UDI at det bare vil gjøre vondt verre. Det hører de på. Jeg opplever heller problematikk i andre enden. Når vi anbefaler at en person bør flyttes fra TA til et ordinært mottak, kan dette ta svært lang tid. Årsaken kan være at det ikke er plass, eller at vedkommende ikke er ønsket tilbake til det tidligere mottaket, dels fordi personen kommer fra et TA og dels på grunn av hans eller hennes forhistorie ved det forrige mottaket, forklarer Strand.

Personer som har bodd i TA er heller ikke særlig ønsket av kommuner i forbindelse med bosetting.

– Det er krevende for kommuner å ta imot personer som har betydelig hjelpebehov ved bosetting. Det kan i noen tilfeller være såpass kostbart at de ekstraordinære tilskuddene som følger enkelte beboere, kan være brukt opp når det har gått fem år. Og siden kommuner regner med at personen sannsynligvis skal bo hos dem hele livet, vet de at det vil kunne by på store økonomiske utfordringer, sier Strand.

Han mener myndighetene bør legge til rette for at kommunene har forutsigbare bevilgninger for all fremtid i de få tilfellene dette gjelder. Da kan personer som har fått opphold i Norge, og som strever med sin psykiske helse, tas imot uten at kommuneøkonomien er avgjørende for det. 

– Får en person som trenger ekstra hjelp asyl, burde vedkommende også få rask bosetting. Det blir feil å overlate det tilfeldighetene om hun eller han vil bli bosatt eller ikke, sier Strand, som er oppgitt over at lite har endret seg på dette området siden TA ble etablert i 2005.

Alle tilrettelagte avdelinger (TA) er tilknyttet et ordinært mottak (bildet). Dette mener eier av asylmottaket, Olav Strand, har flere fordeler.
– I et ordinært mottak har du mange støttespillere og du har “normaliteten”, sier han.
Foto : Hanna Skotheim
Problematisk med spesialisering
Også spesialisering ser Strand på som problematisk. Mens Fafo-forskerne anbefaler det i sin rapport, stiller alle asylmottakene tilknyttet et TA seg negativ til det.

– Spesialisering vil føre til at mottak med et altfor sterkt institusjonspreg og en svært ensartet målgruppe med kun få spesifikke problemer. Uten spesialisering vil sammensetningen av beboere variere slik at man ikke bare får svært krevende personer, noe som kan spille positivt inn på det generelle miljøet i hele mottaket. Har beboerne mer variert og ulik problematikk, vil de øvrige beboerne i mottaket i større grad betrakte beboerne i TA som seg selv. De vil kanskje oppsøke hverandre for kontakten sin skyld og fordi de kan hjelpe hverandre. Kanskje er det en som ikke klarer å lage maten sin selv. De ansatte hjelper vedkommende med det, men vår erfaring er at det er desto bedre hvis en annen beboer kan hjelpe til med det, forteller Strand.

Fafo-forsker Lillevik uttrykker forståelse for at avdelingslederne ved TA-mottakene er skeptiske til spesialisering. Forståelse for dette er det også blitt gitt uttrykk for i rapporten.Derfor har de kommet med forslag til UDI, da det er opp til dem hvor lang man eventuelt skal gå i retning av spesialisering.

– Vi anbefaler å differensiere tilbudet ved for eksempel å videreutvikle de ulike avdelingenes styrke og tilpasse dem til brukernes behov. Vi anbefaler også å endre kriteriene for tildeling av TA-plass slik at det legges mer vekt på behovene til beboerne og mindre på å gi en plass innen samme region. Da kan også variasjonen mellom TA-mottakene som finnes i dag, utnyttes bedre.

Ikke et oppholdssted
Stig Arne Thune, regiondirektør i UDI ved regionkontoret vest, er klar over variasjonene mellom TA-mottakene og sier UDI til en viss grad tar hensyn til kompetanse i den grad de har kjennskap til de ansatte på TA-mottaket.

– Den store variasjonen er noe vi vil komme til å vurdere helhetlig for å komme fram til beste praksis, sier Strand.

Når han har satt ned en arbeidsgruppe internt i UDI og de skal drøfte rapporten sammen med driftsoperatørene fra hvert enkelt TA-mottak, vil også fordelene og ulempene ved sammensatte beboergrupper diskuteres.

– Miljøarbeid som er gjennomført på systematisk vis, vil være helsefremmende for de aller fleste. Vi ser derimot at noen beboere kan ha en atferd som skremmer andre og at det kan øke angsten eller depresjonen hos andre beboere, sier Thune.

Han er tydelig på at det å skulle rigge et mottak kun for de med schizofreni, kan være vanskelig.

– En måned kan det være flere personer som har diagnosen schizofreni, mens det neste måned kanskje ikke er noen. Med en relativt jevn gjennomstrømning på mottaket, er dette brukere som kommer og går. Beboere som har vært ved et TA skal etter hvert bosettes, returneres eller flyttes tilbake til ordinært mottak. Et TA er med andre ord ikke ment for å være et oppholdssted over lang tid.

– Likevel er det personer som har vært på TA i over ti år?

– Ja, vi er klar over det. Men essensen er at personer ikke skal oppholde seg der over lang tid.

Krevende å bosette
Noen personer er altså på et TA over lengre tid, og noe av grunnen til det kan være at det er krevende å bosette dem. Derfor har UDI nylig henvendt seg til IMDi og sagt at de ønsker faste månedsmøter med IMDi slik at de kan ha et tydelig og systematisk fokus på bosetting og bosettingsforberedende arbeid for denne gruppen.

– Vi vet det er krevende for kommuner å ta imot personer som eksempelvis har psykiske plager og som de sannsynligvis må yte hjelp til i 20 til 30 år eller mer. Det er derimot viktig å minne kommunene på at når personen først bosettes i en kommune, vil ofte hjelpebehovet gradvis avta, de vil bli tryggere i sitt nærmiljø og de vil trives bedre i kommunen. Ressursbehovet vil da også reduseres etter hvert, opplyser Thune.

På spørsmål om UDI ser på et TA som siste utvei for en asylsøker, svarer Thune at det ikke blir helt riktig å si.

– I noen tilfeller ønsker vi at personer skal komme tidligere til et TA slik at de blir raskere kartlagt. Hvis vi for eksempel avdekker at personen driver med selvskading eller eventuelt skjult selvskading, eller hvis de ansatte ved et TA kan hjelpe med å avdekke alvorlig form for angst eller depresjon, ønsker vi at de kommer til et TA så tidlig som mulig. Jo tidligere man intervenerer, jo mindre fare er det for at sykdommen setter seg permanent, sier Thune.

Når Utrop er i kontakt med Thune har han foreløpig ikke nedsatt en arbeidsgruppe internt i UDI. Han regner derimot med at det vil kunne forekomme justeringer i rutiner og tiltak når han har drøftet rapporten nøye sammen med arbeidsgruppen, fagfolk i de fire regionene TA-mottakene er plassert og med driftoperatørene ved hvert enkelt TA.