
Foto: Privat
Marine Le Pen og partiet Nasjonal samling vil forby hijab i det offentlige rom i Frankrike. Som svar har kvinner publisert videoer i sosiale medier der de tar på seg et skjerf eller en hijab i solidaritet med muslimske kvinner. Le Parisien har omtalt aksjonen, som har satt i gang en debatt om frihet og retten til å bestemme over egen bekledning.
I kommentarfelt hos Aftenposten har jeg sett reaksjoner fra folk som mener det er «sykt» å forsvare det de betrakter som undertrykkende tankegods. Solidariteten blir fremstilt som en trang til å protestere mot alt, til og med vår egen frihet. Men hvem bestemmer hva som er undertrykkelse, og hva som er frihet?
Å forsvare et valg er ikke å forsvare tvang
For noen er frihet å velge hijab. Jeg har skrevet flere debattinnlegg om dette og har selv fått kritikk i kommentarfelt for å «forsvare tvang» eller patriarkalske normer. Men å støtte kvinners rett til å bruke hijab av egen fri vilje betyr ikke at vi ignorerer dem som kjemper mot tvang og sosialt press. Vi kan og må gjøre begge deler.
I debatten møter jeg ofte forestillingen om at kvinner bruker hijab fordi ektemannen eller familien krever det. Tvang og press er en alvorlig realitet for noen, og det skal vi ta på alvor. Men vi kan ikke gjøre deres erfaringer til en fasit for alle. For andre er hijaben et bevisst og personlig valg.
Å forsvare kvinners rett til å velge hijab er ikke det samme som å forsvare tvang
Frihet kan ikke måles i bar hud
Hvorfor blir det å vise mer av kroppen eller håret så ofte forstått som et uttrykk for frihet? Også våre egne klesnormer er kulturelt betingede. Vi lærer å betrakte bestemte måter å kle oss på som naturlige, uten nødvendigvis å stille spørsmål ved forventningene som ligger bak.
Frihet kan ikke bare forstås ut fra hvilke valg vi kjenner oss igjen i eller selv ville tatt. Den må også romme retten til å ta valg andre ikke forstår eller liker. En kvinne blir ikke automatisk friere fordi hun viser mer av kroppen sin, på samme måte som hun ikke automatisk er undertrykt fordi hun dekker håret.
Hvis vi bare anerkjenner kvinners selvbestemmelse når de velger slik vi mener er riktig, setter vi samtidig grenser for denne selvbestemmelsen. Da risikerer vi å overhøre kvinnene vi hevder å ville frigjøre.
Retten til å velge må gå begge veier
For meg er det ingen motsetning mellom å støtte kvinner som ønsker å bruke hijab, og kvinner som ønsker å ta den av. Begge deler handler om retten til å bestemme selv. Derfor heier jeg på kvinnene som tar på seg et skjerf eller en hijab for å vise solidaritet med muslimske kvinner.
Vi skal selvsagt kunne være kritiske til konservative og undertrykkende tolkninger av islam. Vi kan kritisere religiøst press, sosial kontroll og patriarkalske normer, samtidig som vi forsvarer kvinners rett til å ta egne valg. Disse standpunktene utelukker ikke hverandre. De springer ut av det samme prinsippet: Ingen skal tvinges til å kle seg etter andres overbevisning.
Det er ikke vår oppgave å avgjøre hvilke valg som er «frigjorte nok» på vegne av andre kvinner.
Vår oppgave bør være å sørge for at kvinner faktisk har mulighet til å bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp. Den retten må gjelde både kvinnen som vil ta hijaben av, og kvinnen som vil beholde den på.







