Kanskje litt for lenge. UDI, Utlendingsdirektoratet, ønsker å informere kvinnene om straffbare handlinger som endel av disse mennene har begått, men etterlyser en lovendring som gjør det mulig å opprette et register over slike menn.
– Vi har et sterkt fokus på denne problemstillingen, sier kommunalminister Erna Solberg, som for to år siden ga et ekstramandat til utvalget som arbeider med et forslag til en ny utlendingslov. Dette er et stort og viktig arbeid, som burde ha fått en så klar prioritet fra statsrådens side at vi hadde unngått den forlengelse av leveringsfristen for lovforslaget – fra 1. januar til 1. oktober i år – som nå er besluttet.
Statsråden har rett i at det er vanskelige avveininger som her må gjøres. Rettsstatsprinsipper, personvern og rettigheter for mennesker i en meget utsatt stilling må veies mot hverandre. Utgangspunktet må være at giftermål over landegrensene, også på tvers av kulturgrenser, inngår som noe normalt i et åpent og moderne samfunn – som Norge gjerne vil være. Det bidrar til mer mangfold i et land der mangfold ofte er mangelvare, og det har ført til ikke få livslange og lykkelige parforhold.
Det er misbrukerne som må bekjempes. Men også uten å ramme en voksende besøksutveksling over landegrensene. Vi har en plikt i Norge til å ivareta interessene til de kvinner som ofte i god tro kommer hit. Vårt lovverk må gi dem beskyttelse. Her virker det som om myndighetene uavhengig av nye lovverk kunne ha vært mer aktive, på to felter.
For det første gjennom en pågående informasjonsvirksomhet overfor kvinnene i de mest aktuelle land. De bør kjenne fallgruvene og rettighetene som venter dem i et fremmed Norge. For det annet bør myndighetene overveie om ikke den økonomiske garanti som mannen må gi for den besøkende kvinnen overfor norske myndigheter, bør brukes med større hardhet, når menn misbruker og dumper gjester som er kommet til Norge på besøksvisum. Det ville ha en klar avskrekkende virkning.
En oversikt over hvilke menn som “serieimporterer” kvinner bør myndighetene også kunne skaffe seg, slik vi skjønner at det allerede skjer på en del utenriksstasjoner. En oppkobling av slike oversikter mot strafferegistrene i Norge er et separat spørsmål og en egen avveining, som utlendingslovutvalget utreder og som skal behandles i Stortinget. Her bør hensynet til den svakest part, som ofte – men ikke alltid – er kvinnen, telle tungt.
Ihele Europa er nå innvandringslovverkene under endring, og under press fra hundretusener som ønsker å komme “inn” – på tvers av dype økonomiske og ofte like dype kulturelle skillelinjer. Vi behøver ikke å se lenger enn til USA for å oppdage hvilke gevinster en klok innvandringspolitikk kan bringe. I Europa bør Norge delta aktivt i den debatten om felles problemer som finner sted, og vi bør som hittil engasjere oss sterkt i arbeidet for en utjevning av de økonomiske ulikhetene mellom land og verdensdeler – også på det handelsmessige området.
