– De etniske skillelinjene er blitt forsterket

 
- Ti måneder etter krigens slutt er ikke en politisk løsning rykket nærmere. De etniske skillelinjene er snarere blitt forsterket, sa utenriksminister Jonas Gahr Støre i interpellasjonsdebatten i Stortinget.
0Shares

– Vi vil opprettholde kontakten og støtten til tamilske miljøer og
organisasjoner både i Norge og i andre land. Tamilene skal ikke oppleve
at Norges engasjement for den tamilske befolkningen er over. Mange
tamiler i Norge ønsker å bidra til å hjelpe sine slektninger og
lokalsamfunn, og til dette skal Norge fortsatt være en medspiller.
Samtidig må vi stille krav til de tamilske miljøene om at de må arbeide
på en demokratisk måte og oppgi alle forsøk på å gjenoppta den væpnede
kampen. Vi vil støtte arbeidet for at Sri Lanka blir en inkluderende
stat med minoritetsrettigheter og økt selvstyre for tamilene, innenfor
rammene av staten Sri Lanka, sa han videre.

Her kan du lese hele innlegget til Støre:

Utenriksministerens hovedinnlegg:
President, 

Spørsmålet
fra representanten Hansen gir en god anledning til å gjøre opp status
for norsk Sri Lanka-politikk, etter at tamiltigrene ble nedkjempet
militært i fjor vår. De dramatiske månedene frem til 18. mai i fjor
resulterte i store sivile tap, nesten 300.000 internt fordrevne og en
prekær humanitær situasjon for store deler av den tamilske befolkningen.
LTTE er i dag en ubetydelig maktfaktor i Sri Lanka. 

President
Mahinda Rajapaksa ble gjenvalgt med klar margin 26. januar i år, og vil
ventelig bli sittende i nye seks år. Hans parti vil etter all
sannsynlighet også få et klart flertall i det forestående
parlamentsvalget 8. april. Rajapaksa-regimet har dermed fått et klart
mandat til å styre Sri Lanka. 

Ti måneder etter krigens slutt er
ikke en politisk løsning rykket nærmere. De etniske skillelinjene er
snarere blitt forsterket gjennom de store sivile tapene, behandlingen av
internflyktningene og en økt tilflytting av singalesere til områder
tidligere dominert av minoritetene. Srilankiske myndigheters svar på det
nasjonale problemet blir trolig økonomisk utvikling og gjenoppbygging i
nord og øst snarere enn satsing på å få til en politisk løsning som er
akseptabel for minoritetene. 

President, 

La meg få gjøre
det klart: Utgangspunktet for vårt engasjement som tilretteleggere i
ulike fredsprosesser har hele tiden vært et ønske om å bidra dersom vi
kan gjøre en forskjell og vår innsats er ønsket av partene. På denne
måten kunne Norge bidra til partenes bestrebelser for å få til en
politisk og fredelig løsning, som under inngåelsen av
våpenstillstandavtalen i 2002. 

Utviklingen tok så en annen
vending utover i tiåret. Vi gjorde det klart at partene hadde ansvar for
de resultater det var mulig å nå. De måtte således både ta ansvar for
oppturene, men også for nedturene i fredsprosessen. Da den militære
logikken tok helt over, kunne vi konstatere at fredsprosessen i
realiteten var over. Foranledningen for den rollen Norge spilte fra
slutten av 1990-tallet var ikke lenger til stede i Sri Lanka. 

Norge
har i dag ikke noen særskilt rolle i landet. Slutten på den militære
konflikten betydde også slutten for ti års norsk engasjement som
tilrettelegger for å få en fremforhandlet løsning. Vår særskilte rolle
kom i stand etter henvendelser både fra den srilankiske regjeringen og
LTTE. 

Den nye politiske situasjonen tilsier en omlegging av
Norges tilnærming, samtidig som vår målsetning om å bidra til en
politisk løsning i Sri Lanka ligger fast. Da regjeringen gratulerte
president Rajapaksa med gjenvalget 26. januar, uttrykte vi derfor håp om
at han vil vise vilje til å strekke ut en hånd til minoritetene. Vi
forsikret ham også om at dersom han gjør det, vil han kunne regne med
vår støtte. 

Srilankiske myndigheter har på sin side gjort det
klart at de ønsker å normalisere sitt forhold til Norge, og å se på
fredsprosessen som et tilbakelagt kapittel. Krigens utfall og
srilankiske myndigheters syn får derfor konsekvenser for Norges
tilnærming både politisk, for bistandsprofilen og i forhold til øvrig
ressursbruk. 

President, 

Jeg vil her konsentrere
tilnærmingen til vår Sri Lanka-politikk i den nye situasjonen om tre
hovedspor. 

For det første vil Sri Lanka fortsatt ha spesiell
oppmerksomhet i norsk utenrikspolitikk. Krigen har ikke løst de
underliggende politiske konfliktene. Det er viktig at Sri Lanka
oppfordres til å bidra til gode løsninger for alle etniske grupper både
fra oss og andre. President Rajapaksa har så langt ikke gjort nytte av
den klare valgseieren til å rekke ut en hånd til andre etniske grupper. 

Utviklingen
har så langt gått i motsatt retning. Myndighetenes grep om media er
strammet inn. Journalister blir forfulgt. Omstendighetene rundt
arrestasjonen av opposisjonskandidat Fonseka gir signaler om frykt og
innstramming, snarere enn tillit og åpning. 

Mistanker om brudd på
humanitærretten og krigsforbrytelser i krigens siste fase er kanskje
det srilankiske myndigheter er mest urolige for. Fra norsk side har vi
gjort det klart at vi ønsker at informasjon om det som skjedde skal
komme fram, og at vi vil støtte en eventuell granskning i regi av FN,
dersom ikke myndighetene selv tar troverdige initiativ i den retning. 

Norge
vil være tjent med en normalisering av de politiske forbindelsene med
srilankiske myndigheter. Sri Lanka har lange demokratiske tradisjoner,
sterke institusjoner og en elite som i stor grad er utdannet i og har
tette bånd til Vesten. Det er derfor ikke ønskelig at Sri Lanka
isoleres. Både kritisk dialog med myndighetene og vår kritiske røst i
det offentlige rom vil derfor videreføres fra norsk side. 

Norsk
UD og en rekke andre miljøer har opparbeidet seg dyp kunnskap om Sri
Lanka. Vi vil selvsagt at denne kunnskapen og engasjementet for fred og
forsoning skal komme til positiv anvendelse. 

Vi vil opprettholde
kontakten og støtten til tamilske miljøer og organisasjoner både i Norge
og i andre land. Tamilene skal ikke oppleve at Norges engasjement for
den tamilske befolkningen er over. Mange tamiler i Norge ønsker å bidra
til å hjelpe sine slektninger og lokalsamfunn, og til dette skal Norge
fortsatt være en medspiller. Samtidig må vi stille krav til de tamilske
miljøene om at de må arbeide på en demokratisk måte og oppgi alle forsøk
på å gjenoppta den væpnede kampen. Vi vil støtte arbeidet for at Sri
Lanka blir en inkluderende stat med minoritetsrettigheter og økt
selvstyre for tamilene, innenfor rammene av staten Sri Lanka. 

President, 

For
det andre er det viktig med en nøktern vurdering av hva Norge kan bidra
med i Sri Lanka gitt den politiske situasjonen nå. Det er naturlig at
nivået for vår samlede bistand reduseres som følge av at Norge ikke
lenger har en særskilt rolle. Dette må skje gradvis, og vi vil selvsagt
ikke løpe fra noe vi har tatt ansvar for gjennom mange år. 

De
største utfordringene ligger fortsatt på det humanitære området.
Representanten Hansen peker på den positive utviklingen i retur av
internt fordrevne. Vi har anerkjent den srilankiske regjeringen for de
positive skrittene som ble tatt i november-desember i fjor i retning av
gjenbosetting og større bevegelsesfrihet for flyktningene. Omkring to
tredjedeler av de opprinnelig nesten 300.000 internt fordrevne som satt i
lukkede leire er nå løslatt eller returnert. 

Samtidig så vi at
utviklingen bremset opp da valgkampen gikk mot slutten. I underkant av
100.000 mennesker sitter fortsatt i leire. Regjeringens løfte om å tømme
leirene innen 31. januar ble ikke holdt. En særlig bekymring er at
mange LTTE-medlemmer sitter i lukkede leire der ingen får tilgang. Det
gjenstår også store utfordringer i forhold til gjenbosetting og
rehabilitering. 

Som følge av krigen var Norges humanitære bistand
i 2009 på hele 94 millioner kroner, noe som var en dobling i forhold
til planlagt nivå. Dette plasserte Norge blant de fem største giverne av
denne typen bistand til Sri Lanka. 

For inneværende år er det
lagt opp til 35 millioner kroner i humanitær bistand og 24,2 millioner
kroner i overgangsbistand. De umiddelbare behovene i tilknytning til
retur og gjenbosetting av de internt fordrevne i nord og øst vil
fortsatt være betydelige. Midlene er derfor øremerket gjenoppbygging,
gjenbosetting, rehabilitering og minerydding i nord og øst. Norge vil
bidra gjennom norske, internasjonale og lokale hjelpeorganisasjoner.
Samtidig vil vi fortsette å jobbe sammen med andre land for å bedre
tilgangen til disse områdene for hjelpeorganisasjonene. 

Gitt Sri
Lankas status som mellominntektsland vil den mer langsiktige bistanden
gradvis endres og reduseres. De midlene som helt konkret har vært
knyttet til Norges rolle som tilrettelegger i fredsprosessen vil fases
ut. 

President, 

For det tredje vil vi foreta en reduksjon
av de personellressursene vi har anvendt på vårt engasjement i Sri
Lanka. De ekstra ressursene som ble avsatt ved ambassaden i Colombo og i
Utenriksdepartementet for å håndtere fredsprosessen er ikke lenger
nødvendige. Bemanningen ved ambassaden reduseres med to stillinger fra
høsten 2010. I departementet ble stillingen som spesialutsending for Sri
Lanka faset ut våren 2009, og teamet som håndterte fredsprosessen i
departementet vil fra høsten av gå over til å være en beredskapsenhet.

Til
slutt vil jeg nevne at vi har tatt initiativ til en ekstern, uavhengig
evaluering av fredsprosessen og Norges rolle. Dette oppdraget vil bli
lagt ut på internasjonalt anbud i løpet av våren.

Formålet med
evalueringen vil være å akkumulere generaliserbar kunnskap om hvordan
Norge kan spille en rolle i fredsprosesser, basert på den konkrete
erfaringen fra Sri Lanka. Den skal også være et bidrag til den
akademiske debatten om internasjonale bidrag til konfliktløsning og gi
en politisk nøytral vurdering av den norske rollen i Sri Lanka – for
nåtiden og ettertiden.

Jeg ser fram til evalueringen og til
debatten som vil følge, og håper de vil interessere et bredere publikum
samt gi anledning til diskusjon og refleksjon – både om Sri
Lanka-erfaringen og om norsk engasjementspolitikk generelt.