Å oppdra de voksne

Flyktninger som bor i Norge er en glemt ressursgruppe i fredsarbeidet. Hvordan eksilungdom har bidratt med å gjenoppbygge Afghanistan var et av temaene på Globaliseringskonferansen 2003 i Oslo.

Flyktninger blir alltid sett på som ofre, som svake og marginaliserte mennesker, som problem. Årets Globaliseringskonferanse viste at det går an å tenke annerledes.

Intelligentsiaen bor i utlandet

Fredagens første seminar handlet om flyktninger som fredsbyggere. Et – merkelig nok – ganske nytt og lite diskutert tema. Hvorfor? I Norge finnes det mennesker fra mange land der Norge engasjerer seg med freds- og bistandsarbeid, men de er ikke blitt brukt i det hele tatt, som Norunn Grande fra Norsk Fredssenter sa. Det til tross for at mange flyktninger er aktiv i Norge og arbeider for å forbedre forholdene i hjemlandet. Mange land med krig og forfølgelse har sine best utdannete folk boende i utlandet.

Ungdom må bli synlige

Så hvordan kan flyktningene involveres i fredsarbeid? Norsk Fredssenter ville gjøre noe med det og har med støtte fra UDI satt igang prosjekter i samarbeid med Afghanistankomitéen i Norge og Nansenskolen. De samlet eksilungdom fra hele landet til seminarer og sommerskoler og diskuterte Afghanistans framtid, hva som er verdt å ta med seg fra både afghansk og norsk kultur. Når den afghanske presidenten Karzai kom på Norgesbesøk ifjor vinter møtte de alle opp, fortalte Norunn Grande. De snakket med ham om hvor viktig det er å involvere eksilungdom for å gjenoppbygge landet.

– Det er viktig at ungdommen ble synlig, sa Norunn Grande. Ungdommen er en spesiell verdifull ressurs. De tenker friere enn foreldregenerasjonen, deler ikke fiendebildene deres, de har ingen tilknytning til krigsherrene – og de er engasjerte. De er opptatt av å ta det beste av både den norske og den afghanske kulturen.

å oppdra voksne

I slutten av september 2003 dro Norsk Fredssenter sammen med fire afghanske ungdommer fra Norge til Afghanistan. Her ble de konfrontert med egne fordommer som Lailuma Arezo (23) fortalte. For henne var dette hennes første møte med landet på 16 år. Hun hadde forventet å møte afghansk ungdom som etter 23 år med krig var helt “fortapt”. Men slik gikk det ikke. Hun skammet seg etterpå over sine tanker, sa hun. Hun møtte ungdom som var positive og engasjerte. Sammen med dem holdt de flere møter og konferanser, utarbeidet ideer og tiltak.

Noen av ungdommenes ideer handler om å oppdra de voksne: Lailuma Arezo nevner holdningsskapende arbeid for å forhindre og forebygge korrupsjon, forskjellsbehandling og konflikter. Mohamad Mujtaba Mastoor, leder i Afghansk ungdomsutvalg, er bekymret for de afghanske soldatene. Det er ofte folk uten utdanning og uten håp. De må gis håp om en framtid uten våpen. Alle ungdommer snakker om hvor viktig utdanning er. At de vil ha demokrati. At folket må skoleres for å bygge opp et demokrati. At det må skje på afghanernes premisser. Og at en må være tålmodig.

Støtteordninger

Fredssenterets prosjekt med Afghansk ungdomsutvalg ble støttet av UDIs midler for tilbakevending. Det kan overraske noen, men som Roald Kristiansen påpekte på seminaret, gir UDI ikke bare penger til å reise hjem og etablere seg der. UDI støtter prosjekter som legger til rette og forbereder flyktninger på tilbakevending til hjemlandet, sa han. UDI prioriterer blant annet kompetanseutvikling retta mot gjenoppbygging av hjemlandet og forsoning og demokratibygging. UDI-byråkraten støttet det som ble sagt om eksilungdommens rolle som fredsbygger og sa: – Jeg oppfordrer dere til å sende søknader.