Vanskelig demokrati i Pakistan

Pervez Musharraf har trukket seg fra presidentvervet etter en langsom samling av uværskyene. Dette resulterer i en grenseløs jubel for den pakistanske befolkningen med god grunn.
Attiq Ahmad Sohail
Latest posts by Attiq Ahmad Sohail (see all)

Under Pervez Musharrafs tid har landet blitt slitt i stykker. Bak hans forsvar til terrorisme og hederlige innsats for god kontaktetablering med vesten skjuler en diktator seg på hjemmebane som har styrt landet med jernhånd. Etter unntakstilstanden i 2007 ble tillitskløften dypere. Dessuten stikker frustrasjonen dypt hos befolkningen etter den stadig økende inflasjonen. Fokuset på militæraksjoner har berøvet landets ressurser. Paradoksalt nok har selvmordsbombere økt under Musharrafs styre. Det har nærmest blitt daglig kost med selvmordsaksjoner i Pakistan.

Under avslutningstalen er presidenten tydelig rørt og nær gråten, men han tar overhodet ikke selvkritikk. Han nekter hardnakket for anklagene for den økonomiske krisen og tilskriver nedgangen i økonomien til internasjonale konjunkturer.

Jeg stiller meg imidlertid skeptisk til forhåpninger om et blomstrende demokrati etter Musharrafs sorti. Peoples parti sin innsats siden de vant valget i februar 2008 har vært skuffende. Konkrete endringer etter ny regjering uteble og håpet om landets renvask gikk i fillebiter. Dommerne ble aldri løslatt og selvmordsbomberne fortsatte med dype innhugg i folks trygghetsfølelse. Peoples parti som i følge vesten regnes som en høythengende demokratisk kraft er i virkeligheten kun den minste onden av alle onder.

Gratispassasjeren Asif Ali Zardari blir hyllet av den pakistanske befolkningen med 50 prosent analfabeter over 15 år for hans ”heroiske” innsats til å holde partiet under samme tak etter Benazir Bhuttos død. Kreditten for Musharrafs avgang har også tilfalt han. Selv om dommernes gjeninnsettelses krav har truffet Zardari i synsfeltutfallet stiller han likevel som presidentkandidat. Tidligere statsminister og leder av partiet PML-N, Navaz Sharif derimot har vist edelmot og vært meget prinsippfast i dommernes sak. Sharif ville også stille eksdiktatoren for riksrett, men Peoples Parti har sendt melding om at Musharrraf har påtaleimmunitet. Den svakeste part er likevel den maktesløse og miserable befolkningen som håpet på et samarbeid mellom partiene med demokrati som felles mål.

Statsminister Yousaf Raza Gilani har etter Musharrafs avgang kategorisk hevdet at den nye presidenten vil være partiuavhengig og Zardari var samkjørt med Navaz Sharif om å redusere presidentens makt til det symbolske. Nå hevder Zardari at makten ikke nødvendigvis svekkes. Politikerne må lære å holde ord og ikke vitne om uverdighet.

Siden Benazir Bhutto hadde forsikret om at ektemannen ikke lenger ville ha politisk verv eller rolle i Peoples Parti sto ikke Zardari på liste. Derfor kunne han ikke bli statsminister. Men nå har gullsjansen dukket opp igjen for han, med makten i sine hender som president.

Selvmordsaksjoner må ikke sees på som allminnelige ulykker og det er tvingende nødvendig med tiltak for å redusere dette. Unge menn som blir gjenstand for terrorisme grunnet arbeidsledighet, sult og nød må hjelpes. Næring må settes foran tæring. De militære aksjoner bør kuttes og folket bør settes på skolebenken. Oppgaven er krevende, optimismen begrenset.