Frafall kommer i ulike utgaver

0Shares

Nylig fikk Utrop møte bokforfatteren Hashi Hadoon, som har skrevet boken “En vei ut?”, en spesiell historie om prosessen hun opplevde da hun forlot religionen sin.

Egentlig er ikke det Hadoon, og mange andre på verdensbasis gjør, gjenstand for oppsiktsvekkende debatt. I Norge, som i flesteparten av verdens liberale demokratier, gir trosfriheten vedtatt i grunnlov også en rett til å ikke tro. Man kan tro og utøve og velge å ikke tro og ikke utøve.

Prinsippet gjelder for alle religioner. For Hadoon, som sier hun har frafalt fra islam etter en langvarig tvilsprosess, er dette en individuell prosess:

– Jeg ønsker å ta frafall fra religion fra et individfokusert ståsted, ikke fra det andre ser som del av en kamp, fortalte hun nylig under et møte arrangert av Minotenk.

Verdikamp kontra dialog

For de av oss som er mer innvidde kan dette tolkes som en beskrivelse av eks-muslimbevegelsen i Vesten. For Hadoon er frafall et individuelt valg, hvor hun har valgt å ikke “brenne alle broer”, og ha en mer dialogbasert tone med familie, nettverk og venner.

Jeg anser dette som en rørende historie, som viser at menneskelige relasjoner kan bestå selv med et brudd. Hadoon står i dag i en bedre situasjon sammenliknet med f. eks. etnisk norske som har frafalt fra ultrakonservative kristne retninger som Jehovas Vitner. Dette vitner om at norsk pluralisme er stålhard nok til at vi som kom, og fortsatt kommer inn som “nye” kan tilegne oss dette som en positiv verdi.

For andre er dette imidlertid en langt mer hardtslående prosess. Mest sannsynligvis har det å gjøre med omstendighetene rundt opplevd liv og flukt, og det at ikke alle har tilegnet seg den samme pluralismen og toleransen.

Når tvil blir livstraume

Islam har terminologien riddah, som definerer den bevisste oppgivelse av islam gjennom ord eller gjerning. Termen kan oversettes til apostasi, eller frafall.

Ifølge den sør-afrikanske imamen Abdul Rashied Omar vil flertallet av moderne islamske jurister fortsatt se på frafall/apostasi som en forbrytelse som fortjener dødsstraff.

Noen vil se på frafall i som en forbrytelsen mot religionen, mens andre ikke vil gjøre det. Andre ser igjen dødsstraff som en upassende straff, i strid med Koranens påbud som Quran 88: 21–22 om at “det er ingen tvang i religion”. Samme vers finnes i Al-Baqara 256. Man vil heller tolke det som en menneskeskapt regel, vedtatt i de tidligste islamske samfunnene for å forhindre og straffe desersjon eller forræderi. Straffen bør håndheves kun når frafall blir en mekanisme for offentlig ulydighet og uorden (fitna).

Ifølge The Law Library of Congress har samtidig mer enn 20 majoritetsmuslimske land lover som kriminaliserer frafall. Frafall kunne per 2014 fortsatt straffes med henrettelse i Afghanistan, Brunei, Mauritania, Qatar, Saudi-Arabia, Sudan, Forente arabiske emirater og Yemen.

Undersøkelser gjort av Pew Research Centre i 2008 og 2012 viser også at dødsstraff for frafall har størst støtte i landene i Sør-øst-Asia og i den arabiske verden, sammenliknet med majoritetsmuslimske land i Sør-øst-Europa, Sentral-Asia og Tyrkia.

I en slik setting har mange av de som har skapt eks-muslimske bevegelser i landflyktighet i Vesten en helt annen opplevelse av frafall enn andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere. For sistnevnte er det å forholde seg til et samfunn med troløse venner og sekularisme noe man tar for gitt. Til sammenlikning fungerer eks-muslimske bevegelser i majoritetsmuslimske land, nesten på kanten av loven. Man har på en side trusselen om juridiske reaksjoner fra myndighetene, og på den andre trusler om angiveri fra vanlige medborgere. Frafall blir dermed ikke en normal tvilsprosess, men et livstraume.

For den nyeste generasjonen med muslimsk familiebakgrunn vil frafall være langt mindre dramatisk, samtidig som det er fortsatt ikke like normalisert. Fellesstrekket mellom disse to er at det fortsatt er en slitsom affære, selv når man bor i et religiøst likestilt og tolerant land som Norge.

Noe av det beste man kan gjøre er å fortelle om de ulike historiene om frafall fra et menneskelig og humant synspunkt. Både når det innebærer store konsekvenser for den det gjelder, og når det motsatte er tilfelle. Frafall skjer av ulike grunner, og man følger ulike stier.

Fellesnevneren her er ukultur, uvitenhet og intoleranse, og det er den som må frontes. Håpet er at frafall en gang kan bli noe så normalt som man snakker om på middagsbordet.