En moskédebatt på ville veier

Moskébygging handler ikke om ja eller nei til bygging, men om hvem som står bak og hva slags agenda de vil promotere, påpeker kommentaren.
Foto: Flickr
Motstanden mot bygging av en stormoské i Gøteborg burde ikke handle om selve moskéen, men om hvem som står bak i finansieringskulissene.
13 personer ble pågrepet av politiet i forkant av tre store demonstrasjoner lørdag 18. mai mot byggingen av en stormoske i Gøteborgsbydelen Hisinge. 
Hundrevis av demonstranter og motdemonstranter fra henholdsvis ytterste venstre- og høyrefløy barket sammen i sin enten uforbeholdne støtte eller totale motstand til byggingen av et islamsk gudhus. Høyreekstremistene gikk rundt med svenske flagg og advarte at Sverige “var under okkupasjon av en fremmed makt”. Noen av de demonstrerende svenske muslimer viftet med flagget til den sjiamuslimske islamistiske terroristorganisasjonen Hizbollah.

Sunni, ikke sjia

Noe som igjen må sees på som en aldri så liten glipp fra pro-demonstrantenes side. Bygget i Hisinge som nå står ferdig, er nemlig ingen sjiamuslimsk moske, men har blitt finansiert av saudi-arabiske sunnier, som har betalt hele regningen på 67 millioner svenske kroner. 

Her har vi (ifølge mitt syn) hele kjernen i problemstillingen. En problemstilling som har blitt kapret av ytterliggående på begge sider av debatten, og hvor den har blitt ledet ut på villspor.

Faktum er at Saudi-Arabias myndigheter og steinrike saudi-arabiske handelsmenn årlig donerer milliarder på milliarder til moskébygging på verdensbasis. Den saudiske stat ser det nærmest som en plikt å eksportere sin form for statsislam og ser på seg selv som en standardbærer for den islamske verden, til tross for at det finnes mange og mangfoldige tolkninger og måter å praktisere islam på. Særlig i forhold til det sjiamuslimske Iran er det viktig å stoppe sistnevntes innflytelse.

Prøvd seg i Norge

Her hjemme har de saudisk-inspirerte menighetene Tawfiq Centre og Alnor fått reisepass. Sistnevnte ville bygge Norges (og verdens) nordligste moské i Tromsø, men planene er skrinlagt etter at norske myndigheter ikke ville godkjenne pengestøtten. Begrunnelsen fra Utenriksdepartementet var at de så på det som “et paradoks og som noe unaturlig om det ble gitt godkjenning til finansiering fra kilder i et land der det ikke åpnes for religionsfrihet”. UD sikter her til at det ikke er lov for andre religioner å praktisere åpent i Saudi-Arabia, noe som etter min mening bør sees på som en mer enn et gyldig argument.

Hva slags moské?

Et overveldende flertall av saudi-araberne er sunnimuslimer som tilhører en svært konservativ gren av salafismen, bedre kjent som “wahhabisme”, etter den konservative reformatoren Muhammad ibn Abd al-Wahhab, som levde på 1700-tallet. Wahabs lovverk og tolkninger utgjør stort sett grunnlaget for den saudiarabiske statens eksistens. Mange forskere og religionseksperter kaller hans ideologi for den første formen for institusjonalisert islam i moderne tid.

I det nåværende Saudi-Arabia dømmes folk til amputasjon for ran. Kvinner har ikke lov til å kjøre bil alene, og ikke-muslimer som bor i landet må kjøre en annen motorvei for å unngå de hellige byene Mekkah og Medina. 

Når saudiske bakmenn finansierer moskéer, religiøse skoler og kultursentre så sier det seg selv at disse må følge en “saudisk linje” selv om de ligger i Norge, Sverige eller Sydpolen. Å godta at en såpass ekskluderende, intolerant og ytterliggående linje få lov til å etablere seg er tung kost, selv for mange muslimer. For det er mange som ikke vil vedkjenne seg denne linjen, uansett hvor hengivent troende de måtte være.

Og det er nettopp dette skulle handle om. Ikke om ja eller nei til moské, men om hva slags moske?