Leder i Oslo Frps Ungdom, Christer Kjølstad, kom med kritikken da fylkeslaget i går diskuterte strategien mot stortingsvalget i 2013. Ifølge Kjølstad må partifellene “lære seg å skille mellom religion og kultur”, samtidig som han kunne konstantere over at mange potensielle velgere med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn velger bort partiet på grunn av den sterke religionsretorikken, blant annet ved bruk av ord som “snikislamisering”.
Partileder Siv Jensen avviser på sin side kritikken, og hevder at mange innvandrere har en misforstått oppfatning av Frp. Spesielt alle som har lovlig opphold er det ingen grunn til å ikke stemme Frp, spesielt siden mange er kremmere og selvstendig næringsdrivende. De må ikke kjøpe myten om Frp, er budskapet hennes.
Politisk tabu
Begge overnevnte politikere er intervjuet av Aftenposten, i en sak titulert Frp frir til innvandrere. En avistittel som for en del år siden ville vært utenkelig. Like utenkelig som det faktum at partiet i dag har politikere med flerkulturell bakgrunn, i form av norsk-pakistanske Farida Amin og norsk-iraneren Mezyar Keshvari.
For utvilsomt har partiets lefling med innvadringsfiendtlige standpunkter og personer gjennom årenes løp ført til at det å ha “annerledesbakgrunn” og være i samme politiske bås som Carl I. Hagen ikke var to ting som kunne blandes sammen. Gjennom mine mange år her i Norge har jeg fått kjenne personer av mange ikke-vestlige opprinnelser som sympatiserte med partiet, særlig når det gjaldt spørsmål om økonomi, skoledisiplin. lov og orden og næringsliv. Men på grunn av enkelte ledende politikeres retoriske angrep på det flerkulturelle har dette blitt forbundet med politisk tabu. Man stemmer bare ikke på et parti hvis politikk kan føre til at man på et tidspunkt må pakke kofferten og vennligst komme seg vekk fra Norge.
Intern diskusjon
Særlig var Christian Tybring-Gjeddes kommentar senvåren i fjor om at innvandringen “vil rive Norge i filler” hard kost for de få flerkulturelle medlemmer og sympatisører i Frp. En annen norsk-iraner, Joseph Salomonsen, meldte seg ut i protest mot det han så på som en gjennomgående retorisk og politisk reaksjonær retning i partiet som “ikke vil innrømme minoriteter noe”.
Nå er tonen en helt annen, særlig i etterkant av 22. juli-terroren og partiets katastrofale kommunevalgresultat. Spørsmålet her er om dette kun er spill for galleriet. At utspillene den siste tiden og den kritiske prosessen ledes an av ungdomslederen i Norges største flerkulturelle by kommer ikke som noe overraskende. Men hva synes fylkeslederen i Hedmark eller kommunerepresentanten fra Vågå?
Jeg tror denne debatten om partiets fremtidige relasjoner til det flerkulturelle Norge ikke er et røykteppe. For akkurat som det finnes ikke-vestlige innvandrere som kunne tenkt å stemme på Frp, så finnes det Frp-ere som er for en friere innvandring enn det deres eget partiprogram anbefaler. Særlig vil vi finne disse i partiets liberalistiske fraksjon, som konkurrerer om partisjelen med den mer tradisjonalistiske konservative delen. Partihistorien viser at når oppslutningen er laber, kommer det en konfrontasjon mellom disse to. Sist gang, på Bolkesjø, var det den harde kjerne som vant. Om ting går annerledes neste gang og Frp blir mindre ideologisk, og mer moderne og pragmatisk, får tiden vise. Om dette fører til et mer spiselig Frp for innvadrervelgere, kan godt være.
Spennende blir det ihvertfall.