De mistenkte

 
Foto: Fanney Antonsdottir
Lysbakken-saken viser at noen fremdeles er likere enn andre.
0Shares

Stortingets 22. juli-kommisjon skal undersøke hvor mange episoder med trakassering av innvandrere som egentlig fant sted etter terrorangrepene 22. juli i fjor.

Vi vet at den første reaksjonen hos mange etter terrorangrepene var at det måtte dreie seg om en ”muslimsk” terrorist. Det ble meldt om en lang rekke hendelser hvor innvandrere ble pekt på, skjelt ut, skult på, banket opp og så videre. Jeg ble selv livredd for mine barn og barnebarn, som jeg fryktet ville bli stemplet for livet, og tusener av foreldre med innvandrerbakgrunn må ha følt det samme den dagen. Og disse takket ganske sikkert sin gud da det ble klart at gjerningsmannen ikke var innvandrer. Selv trakk jeg et dypt lettelsens sukk.

– Dere lyver!
En gammel og dårlig rasistisk vits går slik: Når du ser en etnisk nordmann som løper på gata, skal han ganske sikkert rekke bussen. Ser du en innvandrer som løper, er han sannsynligvis på flukt fra et åsted.

I motsetning til Lysbakken-saken fikk Osmundsen-saken ikke bare konsekvenser for hovedpersonen.

Vi kan også illustrere denne problematikken med en historie fra vanlige folks liv. I en rettssak jeg fikk høre om, var det et par som kranglet midt under saken med Manuela Ramin Osmundsen, som hadde gitt et verv til en venninne.

– Jeg orker ikke mer av deg! Dere er like alle sammen. Dere lyver, alle innvandrere lyver, akkurat  som Manuela.

Det neste som skjedde, var at han som hadde sagt dette begynte å slå løs på kona. Saken utviklet seg etter hvert til en stygg og langvarig affære som handlet om vold i nære relasjoner.

Kastet
Dette kan vi også se i sammenheng med saken som førte til at barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken, måtte gå. Han kjempet lenge for ikke å bli kastet fra sin stilling, men mislyktes til slutt fordi det ville skadet regjeringen og hele systemet om han hadde fortsatt. På den ene side har mange hevdet at saken dreier seg om politisk korrupsjon, er det også mange som har tolket saken som et tilfelle hvor unge, naive og idealistiske norske politikere har gjort noen mindre feil.

Audun Lysbakken er langt fra ferdig i politikken. Han blir etter alt å dømme SV-leder. Dette står i kontrast til Osmundsen-saken, som førte til at statsråden ikke bare trakk seg fra regjeringen, men forlot politikken for godt.  Saker ser dessuten ut til å ha ført til at ingen med innvandrerbakgrunn har nådd opp til politisk toppnivå i regjeringen siden. Også forholdet mellom vanlige innvandrere og nordmenn ble skadelidende. Det spredte seg en oppfatning om at minoriteter er uærlige, en generell mistenksomhet mot folk  med annen bakgrunn.

Staten må ta ansvar
Det viktigste i et bredere perspektiv er at oppgavene til etater som jobber med integrerings- og inkluderingsspørsmål skal få klarlagt sine oppgaver. Hva slags tiltak skal det offentlige sette i verk for å kjempe mot rasisme og fordommer, som også er nokså utbredt i selve systemet?

Jeg snakker ikke her om det norske samfunnet generelt, der arbeidet mot fordommer er et mer langsiktig mål som må nås gjennom en langvarig prosess. Nei, jeg snakker om kommuner, etater, direktorater, statlige instanser og skolene. Her kan og må det gjøres mer.