Norsk politikk kan bli mer høyreorientert

Vi er dårlig trent i å trekke paralleller, nærmest opplært til det motsatte, og tråkker derfor i de samme fellene gang på gang.
Foto: Firuz Kutal
Siv Jensens avgang kan føre til mer nasjonalisme og ytterligere høyreorientering, og FrP kan dra med seg andre partier i samme retning i innvandringspolitikken.
596Shares
Latest posts by Majoran Vivekananthan (see all)

«En trist dag for alle oss som trodde på Frps liberale og konstruktive verdier.» Slik karakteriserer tidligere nestleder i FrP, Per Sandberg. Han mener den foreslåtte etterfølgeren, Sylvi Listhaug, står ved roret for de destruktive kreftene.

– Jeg tror dessverre vi får et veldig annerledes Frp uten Siv. Mer nasjonalisme, mer misnøye, mer bråk, sier Sandberg, som gikk av som nestleder og fiskeriminister sommeren 2018.

Sandberg kjenner Frp fra innsiden, og vurderingene som han kommer med er bekymringsverdige. At FrP kan bevege seg mer høyreorientert retning vil ikke overraske oss, men denne dreining kan føre til at også andre partier følger etter.

Ap på Frps spor i innvandringspolitikken

Arbeiderpartiet under Jens Stoltenbergs ledelse, evnet ikke å trekke historiske paralleller – verken til partiets egen storhetstid etter den 2. verdenskrig eller til den nyere historien som de fleste av oss fortsatt har tydelige minner av. Derimot har partiet gått i FrP spor i innvandrings- og integreringspolitikken.

Arbeiderpartiet med daværende statsminister Jens Stoltenberg i spissen definerte 22.juli terroren som et angrep mot det norske demokratiet. Terroristen skulle ikke lykkes med sitt prosjekt om å polarisere Norge og framprovosere voldelig konfrontasjon. Dette valget blir beskrevet og drøftet i en ny bok om Arbeiderpartiet og 22. juli skrevet av historiker Hallvard Notaker.

For Arbeiderpartiet er det vanskelig å ta debatten om at tankene som førte til 22. juli finnes andre steder i den norske offentligheten, skrev kommentator Hege Ulstein i Dagsavisen. Mange av tankene er blitt mer, ikke mindre akseptert, mener hun.

I et kort øyeblikks villfarelse kan man som optimist komme til å tenke: «På et tidspunkt blir folket så opplyst og erfarne at rasismen dør ut. Tvert i mot kan vi vel nærmest snakke om en omvendt utvikling, eller i beste fall en slags jevn strøm av fremmedfrykt som sildrer gjennom generasjon etter generasjon, selv etter 22.juli. Stoltenberg tilhørte høyre fløyen i Ap, og verken ordet muslim, flerkulturell eller rasisme ble nevnt i noen av talene han holdt etter 22. juli.

Må lære av historien

En bekjent av meg underviste i historie utfordret 29 relativt oppegående 18-åringer med det litt banale, men høyst betimelige spørsmålet: «Hvorfor undervises det i historie?». Detter en og annen «fordi det er gøy å høre om gamledager og sånn», rakk en tankefull sjel forsiktig opp hånda og hvisket: «Jeg tror kanskje det er noe med at når man ser hva som har skjedd før, så kan man la vær med å gjøre det en gang til eller noe…». Sistnevnte var lærerens poeng, men heller ikke etter at det nå var uttalt klarte noen av elevene å komme med konkrete eksempler.

Og det er selvfølgelig ikke elevene som skal ha kjeft her, men det er bare å merke seg at 29 mennesker kan gå på skole i 12 år uten at pensum og/eller lærere har evnet å belyse det som bør være den røde tråden i all historieundervisning: Å dra nytte av tidligere generasjoners gjøren og laden, både der ting har gått bra og der det har endt med krig og ødeleggelse.

Et klassisk eksempel må jo være konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. På et tidspunkt ble det relativt bred enighet om at disse ikke brakte menneskeheten noe positivt, og så kunne man bare håpe på at fremtidige generasjoner i hvert fall ikke ville gå i akkurat den fella igjen. I dag vet vi at den rosenrøde ideen om at det lå en kollektiv lærdom i dette slo helt feil.

Og her er vi ved kjernen: Vi er dårlig trent i å trekke paralleller, nærmest opplært til det motsatte, og tråkker derfor i de samme fellene gang på gang. Og dette betyr noe, for det innebærer blant annet at vi påfører stadig nye mennesker ubeskrivelige lidelser.

Hadde fraværet av evnen til å se sammenhenger og lære av gamle feiltrinn vært en slags evolusjonsmessig eller genetisk skavank, kunne vi kanskje ha latt temaet ligge. Men mye tyder på at det hviler en kollektiv bevissthet i vår likeglade omgang med historien og hva vi gjør med den i vår egen tid.

Her er landets største parti, Arbeiderpartiet (Ap), et godt eksempel. Ikke det eneste, men et godt eksempel fordi Ap, i hvert fall i klisjeen, bygde opp landet etter krigen, representerte de hardt arbeidende, jobbet for rettferdig lønn og en lang rekke andre fenomener som vi gjerne forbinder med noe humant, rettferdig og stødig. For Ap har, især under Jens Stoltenbergs ledelse, på ingen måte demonstrert at de evner å trekke historiske paralleller – verken til partiets egen storhetstid etter den 2. verdenskrig eller til den nyere historien som de fleste av oss fortsatt har tydelige minner av. Derimot har partiet gått i FrP spor.

Studerer man partiets strategi på innvandringsfeltet, er denne slående lik Fremskrittspartiets. «Streng og rettferdig», som en av de to partiene – eller var det begge? – selv har sagt det. Det innebærer tøffere kår for asylsøkere som vil komme til landet, og det innebærer flere deporteringer av de som allerede har etablert seg her, herunder barn som er født i Norge. Og deporteringer er ingen spøk. De gir dype sår i et menneskets indre, og genererer en angst mange må leve med resten av livet.

Senest nå i desember valgte Arbeiderpartiet å stemme for innstramminger i asyl- og flyktningpolitikken, sammen med Frp og Senterpartiet, i følge Vårt Land. De tre partiene stemte for fire forslag fra Arbeiderpartiet som blant annet handlet om å skjerpe kravene til klarlegging av identitet og skjerping av underholdskravet og tilknytningskravet i familieetableringssaker.

Må bli flinkere til å trekke paralleller 

Her vil jeg gjerne bringe oppmerksomheten tilbake til tidligere nevnte vanskeligheter med å trekke paralleller fra historien. Jødene ble deportert under krigen, og satt i konsentrasjonsleire, under krigen i Bosnia på 1990-tallet satt mennesker i slående like konsentrasjonsleire, en stund hatet vi pakistanere, så polakker og så somaliere, Benjamin blir drept av nazister, Anders Behring Breivik dreper barn i nasjonalismens navn noen år senere og Mustafa skal deporteres. Og hver gang gråter vi, holder appeller, går i fakkeltog, starter aksjonsgrupper, synger triste sanger eller holder hender, alt ettersom. Men i fjellet av meningsutvekslinger om hver enkelt av begivenhetene, er det forsvinnende få som trekker paralleller, eller for å si det med den gamle klisjéen: lærer av historien.

For deportering av jøder under andre verdenskrig var liksom noe annet enn deportering av Mustafa. Og ja, mye er annerledes, men mer enn vi er komfortable med å innrømme er også likt. Transporten under krigen var kanskje en kuvogn fra NSB, mens Mustafa kan se fram til Cola og peanøtter i et behagelig SAS-sete mens han spiller Ludo med en sivil politibetjent, men den nagende redselen er nok ganske så lik – enten du du ser det norske landskapet suse forbi gjennom en sprekk i en rusten kuvogn eller du får et glimt av Gardermoen fra lufta før du forsvinner inn i tåka.

Og det er her det stopper opp. Eller snarere: Det er her det fortsetter. For så lenge vi ikke øver oss på å se sammenhenger og trekke paralleller, vil jo hver enkelt lille subgruppe av rasisme bare eksistere som usammenhengende fragmenter av enkelthendelser, og på den måten blir det også mer spiselig å være fremmedfiendtlig. For så lenge torturen av jøder var noe helt annet enn vår tids tortur av mindreårige asylsøkere, blir jo ikke plaging av asylsøkere noe som gir assosiasjoner eller oppleves spesielt ubehagelig. Det blir nærmest noe helt nytt, noe vi ikke vet så mye om eller klarer å sette oss inn i.

Tiltakene for å snu trenden er et eget kapittel, men noe sier meg at historieundervisningen trenger en saftig reform, der hovedvekten skiftes til å trekke paralleller. Aldri en undervisningstime om deportering av jøder uten at siste halvdel av timen handler om hvem vi deporterer i dag, for å si det sånn.

Og så ville det jo sette et godt eksempel da, dersom landets største parti også gikk litt i seg selv – og i arkivene fra egen storhetstid – og minnet seg selv om hva det vil si å kjempe for de som er sårbare, og å være raus og rettferdig.