Foto: Firuz Kutal
- Id mubarak! - 10.04.2024
- Ny undersøkelse avslører urovekkende trend: Jeg foreslår at vi våkner - 06.04.2024
- Utrop brøt god presseskikk - 21.03.2024
Ikke at alle har tatt det til seg, men det er etter hvert en kjent sak at informasjon om korona til de som ikke har norsk som morsmål til tider har vært mangelfull.
Sakte men sikkert er det også oppstått en viss konsensus om at grunnen til at mennesker med innvandrerbakgrunn i noen områder er overrepresentert blant smittede ikke er fordi de har noe i blodet som gjør at de lettere får lumske sykdommer og smitter andre med dem. For vi vet nå at flertallet i denne gruppen bor i storbyene og i områdene av storbyene der folk bor tett – og at de har mange av yrkene der mennesker er mest utsatt for smitte. Bare så det er sagt.
Mange ulike lag i samfunnet
Hvis man formoder at vi nå har tatt et skritt videre fra ovennevnte tematikk, vil jeg her heller belyse to aspekter av konronainformasjon som er av mer universal dimensjon. Universal fordi den, i tillegg til å gjøre ting enklere for de som ikke har norsk familiebakgrunn, også vil være til nytte for alle andre som forsøker å manøvrere i store mengder informasjon – enten de har sine aner fra Flisa eller Mogadishu. Det blir litt som med arbeidsplassen som lurer på om de skal investere i rullestolrampe ved inngangspartiet all den tid de ikke har en eneste ansatt som er rullestolbruker. Vel, en slik rampe vil jo også være til glede for gravide, svaksynte, de med vond rygg, mennesker med store mengder handleposer, mennesker med kofferter, berusede og en lang rekke andre, så den vil i de fleste tilfeller lønne seg for alle i det lange løp, selv om det er en investering i starten. Slik er det også med koronainformasjon. Utrops koronainfo på enklere norsk har blitt lest av langt flere grupper enn de som har svake norskkunnskaper. Svaksynte, personer med ulike grad av funksjonsdyktighet og befolkningen generelt som kom over vår artikkel ved søk på Google er eksempler.
Mange aktører og motstridende info
Det første, og kanskje mest påfallende, problemet ved informasjon om korona i Norge er fraværet av én felles koordineringsenhet for informasjon. For her har Folkehelseinstituttet (FHI), kommunene, helsebyråden i Oslo, helseminister, helsedirektorat og små og store arbeidsplasser presentert folket for eklektiske bruddstykker av informasjon formulert på like mange måter som det er aktører. Det vil si, jeg velger å tro at i hvert fall noen av disse aktørene har samarbeidet, men vi ser, beviselig, at det allikevel har vært et alt for stort rom for misforståelser – og for enkelte har dette vært med dødelig utfall.
Og «enkelte» er som kjent de som allerede er mer utsatt enn andre: De tidligere nevnte nordmennene med bakgrunn fra andre land, de som allerede har utfordringer med språk, med å kunne være i hjemmekarantene, med å drive hjemmeskole, med å kunne utføre jobben sin uten å bli smittet.
Og for å tilby en løsning med en gang – en løsning hele samfunnet kunne hatt glede av: Det burde for lengst vært nedsatt en nasjonal komité eller gruppe som ledet arbeidet med korona og informasjon herom. Og i denne burde alle aktører og ressurser av relevans vært representert, representanter fra storbyer, fagpersoner, språklige minoriteter, osv. Da kunne alle kampanjer vært koordinert herfra, altså fra én aktør. Det ville gjort beskjedene lettere å forstå, og det ville gjort det lettere å søke informasjon for alle borgere. Informasjon på et tydelig språk, både i konkret og overført betydning. En slik arbeidsgruppa ville også dratt mye nyttig erfaring, slik at vi kunne være bedre forberedt på håndtere neste krise.
Shazia Majid, kommentator i VG fikk fram et viktig moment: “Nå har storfamilien og klanen blitt en form for dødsfelle, særlig for fedre og bestefedre.” (…) Når smitten i Norge er største blant norskfødte med foreldre fra Pakistan og Somalia, hvem rammes? Ikke nødvendigvis storsamfunnet, men ens egne foreldre. Hvorfor? Fordi vi ofte bor sammen i flerfamiliehusholdninger,” skrev hun.
Hvilket bringer oss videre til den andre graverende utfordringen med koronainformasjonen. Også en utfordring som er viet mindre oppmerksomhet enn den burde.
Uklar kommunikasjon
For tvetydig informasjon, åpen for et hav av tolkninger, har nemlig blitt lettere å avsløre når vi nå mottar den med koronabrillene på. Og tvetydig informasjon bidrar også i retning ekskludering, og i verste fall smitte, når den er ment å belyse livsviktige tiltak.
Igjen kan fenomenet ha fatale konsekvenser, spesielt for de som allerede har begrensede ressurser og begrensede språkkunnskaper. Men strengt tatt: Du trenger ikke å ha tråkket dine barnesko i Baghdad eller Bogota for å bli forvirret av en melding som «Butikkene stenges – det gjelder også vinmonopolet», slik Oslo kommune opplyste om på en plakat. Hvem stenger butikken? Butikkeieren? Kommunen? Kommer politiet og stenger for deg? Hva er konsekvensen hvis butikken ikke holdes stengt? Her ville en tekst som «Det er forbudt å holde butikkene åpne» gitt en tydeligere beskjed. En plakat forklarte også at man er «pliktig å bruke munnbind». Der kunne en tekst som «Det er nå påbudt å bruke munnbind», sammen med en forklaring på konsekvensene hvis man ikke gjør det, gjort det lettere å forstå. Og så er det jo interessant å vite om politiet kan ilegge bot, og i tilfelle hvor mye.
Det er flott at vi bor i et samfunn der beskjeder fra myndighetene gis på en vennlig måte, men vi ser altså at dette ikke har vært tilstrekkelig i en så alvorlig situasjon som vi er inne i nå.
Koronainformasjon kan med fordel gis med mer autoritet, på tydeligere vis og fra én samlet instans. Det hadde hjulpet alle i Norge – uansett bakgrunn.
